Complaint Choir

Det her gjorde virkelig dagen min.
Vurderer å flytte til Finland sporenstreks, de nevner jo til og med lisensmannen!

Lisensmannen

Da jeg var liten var jeg i hovedsak redd for tre ting. Det ene var av en eller annen grunn å dø av sult i løpet av natten, og derfor hadde jeg alltid et knekkebrød og litt morrpølse stående i/ved sengen. Dessuten var jeg livredd barnevernet. Det bodde nemlig en dame som jobbet i barnevernet i blokka vår, og pappa fortalte alltid at hvis jeg ikke var snill så ville hun komme og hente meg (det er ikke før ganske nylig jeg innså at barnevernet ikke er der for å ta slemme barn fra foreldrene sine, men omvendt). Men den skumleste var likevel ikke barneverndamen med det rette, røde håret og de pedagogiske Uno-klærne, den skumleste av alle det var Lisensmannen. Pappa var NRK-hater på sin hals, og ikke faen om han skulle betale noe til Statskanalen, som jo var eid av antisemmitistiske Arbeiderpartitilhengere. I mine mareritt var Lisensmannen en liten mann med svart dress, stresskoffert og bowlerhatt, som med makt tvang seg inn i de tusen hjem og leverte skyhøye og blodig urettferdige bøter de aller fattigste, hvis eneste drøm var å kunne se søndagsfilmen i fred. Fredagskvelden var altså spennende på flere plan. Fluktplanen var like absurd som den var tåpelig, og besto i noe sånt som å kaste TV'en ut på balkongen, eller gjemme den med en duk og en blomstervase hvis man følte for å friste skjebnen. Hver gang det gikk i gangen ble pappa rastløs og kvikk i blikket (han hadde hørt at det hadde vært mye kontroller den siste måneden), og listet seg bort til TV'en for å skru ned lyden. Så lot vi som vi ikke var hjemme. Melodi Grand Prix var aldri mer spennende enn da jeg så Norges bidrag uten lyd i det vi hørte det gikk i heisen utenfor. Men her om dagen kom altså Lisensmannen på besøk i virkeligheten, og det var en enorm skuffelse. For det første hadde han ingen hatt, men slitent tredagerskjegg og langt hår. For det andre synes han det var greit å ikke slippe inn, og han satte aldri foten sin i dørkarmen for å ta seg inn med makt. Torpedoer med brede skuldre og solbriller sto heller ikke gjemt i gangen. Dermed var myten om Lisensmannen avlivet for godt, dessverre.

Det er ikke egentlig ruseffekten jeg er interessert i, det er de øyeblikkene som en gang har vært knyttet til dem, det er nostalgi og det er minner. Jeg prøver å finne fram til den gangen vi drasset vannpipa opp i skogen, Ben Borgen dukket opp, og jeg lo, og lo og klarte ikke slutte å le. Den morgenen hadde jeg våknet av at jeg holdt på å gå på veggen, i løpet av natten hadde en sinnsyk angst sneket seg over meg og sperret meg helt inne. Jeg klarte ikke gjøre noe, klarte ikke sitte stille eller bevege på meg, jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg visste ikke hvor dette kom fra eller hva det var. Men nå, samme kveld var plutselig alt perfekt, med jegergryte, tjall og en altfor kald hytte, oppvarmet av peis, stearinlys og nydelige mennesker.

Eller hva med Kongsberg i sommer! På en brygge da det var altfor, altfor varmt, helt til noen ikke gadd ligge stille mer, men kastet seg ut i det slimete vannet med ølflaske i hånda og solbriller på. Å, jeg husker jeg var redd for å bli tatt av strømmen! Etterpå lå jeg henslengt på brygga, i en slags euforisk lykkerus som ikke alkoholen kan ta æren for. Rudolf turte ikke bade, ølen tok aldri slutt, og i bakgrunnen et sted spilte noen Watermelon Man, en låt jeg enda ikke hadde rukket bli lei av. Det er dette jeg prøver å huske, all spriten, all hasjen, alt er bare forsøk på å gjenskape øyeblikk som det, banalt enkle øyeblikk hvor kanskje ikke rusen trengte å ha vært med i det hele tatt, men hvor den senere har fått all æren for å skape en lykkefølelse jeg sjeldent opplever.

Hurra for livet!

Det hele begynte i går kveld. Leselampen min eksploderte da jeg skulle tenne den for å lese en bok. Jeg glemte den ene saksofonen på veien ut. Jeg gikk inn for å hente saksofonen, og glemte brusboksen jeg hadde i hånda 2 sekunder før. Da jeg skulle gå av trikken gikk karabinkroken på den ene saksofonbagen i stykker, og den falt ned i det dørene åpnet seg. Da jeg skulle plukke den opp mistet jeg telefonen min, og den trillet under noens ben. Det var såvidt jeg fikk samlet sammen tingene min før trikken kjørte videre. I dag morges våknet jeg og var kvalm. Jeg hadde altfor tung veske, og saksofonbagen var umulig å bære, da den jo gikk i stykker i går. Jeg kom for sent til prøve i første time, fant ingen blyant og brukte masse tid på å rote rundt etter noe å skrive med. Etter å til slutt ha funnet en fikk jeg også låne blyantspisser, men den mistet jeg på gulvet, og jeg brukte enda noen sekunder på å finne den igjen. Prøven gikk dårlig. Etter lunsj viser det seg at vår lærer i ensembleledelse har dratt til Tenerife, og vikaren har enorm snurrebart. Blir satt ut av snurrebarten. Jeg ble selvfølgelig den tilfeldige utvalgte til å lede koret med kyndig hånd gjennom Bellmanske strofer. Jeg ble grusomt nervøs og klarte ingenting, det hele endte med at bartemannen sto bak meg og løftet armene mine rundt omkring. Altså ingen suksess. Øving etter skolen gikk dårlig. Dessuten er jeg syk og tett i nesen. Og på vei inn døren hjemme falt navneskiltet jeg arvet etter min morfar av nøkkelknippet.

Knarkerjævel

Klokka er altfor lite, det er altfor mye kveld igjen. Du fryser på føttene og er tett i nesen, du har ikke gjort noe av alt det vettuge du skulle gjøre i dag, uken føles uenderlig men det er bare tirsdag."Narkoman" ruller i repeat i bakgrunnen 
igjen og igjen og understreker den dårlige samvittigheten i magen. 
Du sitter og ser på livet ditt som rakner sakte opp på sidene, kveldene som aldri slutter og de frynsete nervene. Også innser at dette kan du ikke skrive noe om, det er allerede beskrevet altfor godt i låta.

Det finnes ingen ord i hodet mitt lenger. Ingen bøker, ingen dikt, ingen 
sangtekster, ingenting. Det er bare musikk, bare skalaløp og rare, 
vanskelige noter uten taktart. Det er lyd hele tiden, og det er forsåvidt fint, 
men jeg klarer ikke skrive noe, klarer ikke formulere meg eller snakke om noe 
som ikke er lydbilde, klangfarger eller dissonanser. Jeg har jobbet så sinnsykt 
hardt med å bli på dette viset, tenke på denne måten, men nå føles det 
som noe viktig har forsvunnet. Jeg leser ikke lenger, det er rart,
jeg har alltid vært et lesende menneske. Dette er ikke meg.

Så var bursdag over og alt føles likt men bare litt eldre og litt stusseligere, og det lyner ute.

Høsten

Det har begynt å stå hvite skyer ut av munnen når man puster ute. I går lå jeg ute på gresset for siste gang i år tror jeg, og snart må jeg kjøpe nye votter. Jeg har begynt å ta bilder så Marianne kan få postkort som gjør at hun savner Oslo, og jeg har sluttet å lage is-te. Snart skal jeg ta fram Tove Jansson og Lasse Gulin, men det er enda litt tid igjen.

"Hvad om man var deroppe, drev om blant sole og følte komethaler 
vifte mot sin pande! Hvor var ikke jorden liten og menneskene små; et Norge med to millioner sætersdøler og en hypotekbank med hjælp til mat! Hvad liknet det å være menneske for så lite? Man albuet sig frem i sit ansigts sved i nogen få støvets år, for så å forgå allikevel, allikevel! Nagel rev sig i hodet. Å det endte med at han skaffet sig ut av verden og fik en ende på det! Vilde han noensinde kunne gjøre alvor av det? Ja. Og ved Gud i himlen ja, han skulde ikke vike tilbake! Og i denne stund var han aldeles henrykt over å ha denne simple utvei i bakhånden; han fik vand i øinene av begeistring og pustet næsten høilydt. Han vugget allerede om på himlens hav og fisket med sølvangel og sang dertil. Og båten var av duftende træ og årene blinket som hvite vinger, men seilet det var av lyseblåt silketøi og var klippet i en halvmåne..."

I dag fikk jeg vite at Grøndahl er død, og jeg vet ikke om jeg skal synes det er bra eller dårlig. Objektivt sett er det nok til det beste, men det er trist i alle fall. Jeg fikk beskjeden 
av en mann jeg overhodet ikke kjenner, men som husket meg fra en bursdag for mange, mange år
siden. Rare greier. Og ellers blir jeg mer og mer misantrop for hver dag på min nyervervede jobb på Kunstnernes Hus. Hvor mange Jostein Gaarder-diskusjoner er det mulig å overhøre
på en dag uten å klikke i vinkel?

Den oransje damen

I dag så jeg den tidligere nevnte oransje damen igjen, for første gang på nesten et år! Hun har frekventert byens loppemarkeder i flere år, og jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at hun var nabo med min kjæreste. Nå er alt lenge siden, og Frogner har igjen blitt en fjern bydel, men det var fint å se at den oransje damen lever i beste velgående. Det beste var dog ikke gjennsynsgleden, det faktum at hun på føttene hadde et par grå og signalgule joggesko.

Gleder meg som en gris

Jeg skal hente henne på Majorstua i morgen, så skal vi dra å treffe noen venner av meg. Hun blir med på konsert, også skal hun sove hos meg fra tirsdag til onsdag, og hvis alt går bra, fra onsdag til torsdag. Etter det får vi ser hva som skjer. Jeg kjenner henne ikke så godt, og jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, hun gjør meg beklemt og sjenert, hun skjærer gjennom rommet som en kniv, som om hun har all selvtilliten i verden, og jeg blir helt satt ut, jeg får sommerfugler i magen og det skjelver i knærne. Herregud, tenk at hun skal bli min!

(For ordens skyld bør det kanskje nevnes at det er snakk om en saksofon).

"Hva er det med deg Danielle? Du ser jo mer EMO ut en vanlig jo, du er helt død i ansiktet". Ingen skjønner det at de gangene jeg er helt, helt stille, går sakte og er død og rar, ingen skjønner at det er de gangene jeg er det lykkeligste mennesket i hele verden. De fotballguttene som rangler gjennom Regjeringskvartalet med hver sin Tuborg, de synger så fantastisk vakkert i kveld. De synger mannskor fra Sovjet, eller nei, det er bedre enn som så, de synger gammel kirkemusikk, de synger Kyrie Eleison i en gresk kirke jeg aldri har besøkt, med hver sin Tuborg og hvert sitt supporterskjerf, og jeg får frysninger på ryggen. Den fulle mannen som blokkerer utgangen når jeg prøver å gå av trikken, han er for full til å skjønne hvor bra han har det, men han har det virkelig bra, i kveld er han ingen uteligger, han er en pensjonert snekker med mange barn og en nydelig gammel kone, som grer det lange, hvite håret sitt på sengekanten hver eneste kveld, og ser så nydelig ut som bare hans gamle kone kan gjøre. I kveld bor han ikke alene i en trygdebolig på Carl Berner, han bor i et lite slott med sine barn og barnebarn og kanskje oldebarn, og de drikker vin til maten hver eneste dag og det regner aldri. I kveld er alle mennesker snille, og jeg ser kanskje død ut, men føler meg så rolig, inne i meg kjenner jeg et blikkstille vann med morild, med bare små krusninger laget av insekter innimellom, og ytterst i horisonten skumrer det fortsatt, stille, stille.

"Det der gjorde skikkelig vondt. Rev og slet og raspet i nervetrådene mine med ostehøvel og hagesaks, helt uten forvarsel. Når sant skal sies vet jeg ikke helt om jeg overlever."

"Ta deg en ronk og kom over det."

"Jaja."

My biggest fear is that if I let you go, you'll come and get me in my sleep

Hånden hans var varm og kald på samme tid, som om den var varm innerst et sted, men at det hadde lagt seg en hinne av kulde rundt. Den første rimen om høsten, når du sykler til skolen og for første gang innser at nå er sommeren ubønnhørlig forbi, (til tross for at det er i slutten av oktober har du tviholdt på sommeren) den rimen har lagt seg utenpå hånden hans. Det var først da jeg kjente det at jeg begynte å gråte. Men han ble roligere av at jeg holdt hånden hans, søvnen virket ikke så oppstykket, som om det hjalp ham å holde seg litt lenger i samme drøm uten å bli distrahert av en ny. Pusten hans ble roligere og jeg tenkte at "Jaja, jeg får vel sitte her og drikke kaffen min og gråte og holde ham i hånden hvis det hjelper litt". Så satt vi der. Jeg sier vi, for jeg var jo ikke alene, han sov og var annerledes, men det var jo fortsatt ham på et eller annet vis.

Gamlehjem lukter en blanding av sepe og urin som jeg virkelig ikke kan fordra, det sitter død i veggene og i gulvene, døden bor under sengen din og finnes i maten du spiser, klærne du har på deg, og menneskene du snakker med. Men han lallet i vei, vekslet mellom å nynne på en gammel sjømannsvise og å sove. Jeg håper han ikke merker luktene og lydene, og stemningen i rommet.

Jeg skriver sjeldent politisk, da jeg synes det er mer enn nok bloggere som gjør det, men jeg holdt på å implodere/eksplodere/krepere/erklære meg selv sinnsyk av sinne da jeg bladde gjennom Dagbladet i ettermiddag, og klarer ikke styre meg. Jeg har vært på ferie, og heldigvis ikke fått med meg den avskyelige voldtektsdebatten som farer over norges aviser. I dagens utgave av Dagbladet er mer enn 20 mennesker involvert i en artikkel om de høye voldtektstallene i Oslo i sommer, men det er knapt noen som snakker om de faktiske gjerningsmennene. De intervjuer Norway Cup-jenter som alltid tar drosje hjem fra byen, og snakker med norske kjendiskvinner som alle sammen sier det samme: Gå på selvforsvarskurs, ta taxi, ikke drikk, ikke gå i egne tanker, hold deg hjemme, så unngår du å bli overfalt. Det hele toppes av Brit Opjordsmoen ved Dixi-senteret (et navn jeg alltid har stusset over):

Jeg skulle gjerne hattt en diskusjon om ansvarsbegrepet og det å ta var på seg selv. Det er ingen grunn til at jenter i Oslo ikke skal ta de samme forholdsreglene som jenter i London og New York må ta.

Hadde jeg kommet traumatisert og ødelagt inn til fru Opjordsmoens kontor på Dixi-senteret, etter å ha blitt penetrert av en klump søppel av et menneske, tror jeg ikke det var helt det jeg hadde trengt å høre. Det er ikke sikkert jeg ville løpt rett hjem for å ta selvmord, men jeg ville i hvertfall ha vurdert det nøye. Jeg tror jeg skal dra til månen og aldri snakke med et levende menneske igjen, folk er for heslige til at jeg kan ånde samme luft som dem.

Når venner blir gamle og dør

Han husker meg ikke. Han har et bilde av meg på nattbordet, men han husker meg ikke. Den lille, store mannen med den store nesen ser helt ut som før, og likevel er han en ganske annen. I øynene hans ligger det noe jeg ikke vet hva er, eller klarer å beskrive, men som det gjør fryktelig vondt å se på. Hun kalte det mistenksomhet, jeg vil heller kalle det overveldelse. Demente ser alltid ut som om verden overvelder dem, men ikke på en god måte, som når du står oppe på 5-meteren som barn og ser på avstanden ned til bassengvannet med store, ville sommerfugler i magen. Dette er en annen type overveldelse, den ligner mer på frykt enn på mestringsbehov, det er mer apati enn mot i øynene hans.

Og det er så rart å se hvordan rollene er byttet om. Det var han som visste alt, det var han som hadde de store, trygge hendene og livsvisdommen, mens du var et lite barn som ikke fikk leke i gaten alene. Plutselig er det du som har flest ord i volkabularet, det er du som drikker kaffe, og han bare ligger der og våser og kjenner deg ikke igjen.

Rommet ditt er altfor lite, hvor har de gjort av deg? Livet ditt, har de kastet det? Hvor er de løvtynne koppene fra Kina, hvor er smultringene, det ustemte pianoet? Har de kastet mandolinen, skipsklokken og kulespillet? Jeg husker fortsatt telefonnummeret ditt, adressen til hytta på Tjøme og hva søsknene dine heter, men hva hjelper det at jeg husker livet ditt når du ikke husker det selv.

En kjempestor stein av en person har bare smuldret bort litt etter litt, nå synker han i havet og blir borte. Kjære gamle venn, hvem hadde trodd at ensomheten skulle innhente deg til slutt? Ikke jeg, aldri i verden.

Fortsettes snart

I Paris med mamma og alt er rart og heslig og fint samtidig.

Det har såvidt gått en uke, men det føles som om jeg har vært borte i et år. Kroppen min hater meg og jeg har ingen penger, men jeg har improvisert akustisk støy ved bredden av Numedalslågen og drukket lettøl fra et stort hull i bakken. Livet er fantastisk smertefullt og helt herlig på samme tid nå, men det er så utrolig få ting som i det hele tatt klarer å berøre meg. Jeg håper denne sommeren aldri slutter.

Hvis noen vet om noen som har fire døgnkort til Kongsberg Jazzfestival torsdagen og fredagen skal jeg personlig dukke opp hjemme hos vedkommende og danse Charleston. Med andre ord blir jeg veldig takknemlig.