Moltekrem og julehefter

Og idet jeg går hjem fra gravlunden ringes julen inn og rundt meg er det hundrevis, tusenvis av lys, likevel er det umulig å ikke snuble i den svarte snøen. Vi følger mange tradisjoner i år, som om vi alltid har gjort det, men har vi virkelig pleid å spise pinnekjøtt? Den beste julaftenen jeg kan huske spiste vi spagetti på den eneste åpne restauranten i byen.

Jeg misunner den stakkaren som sitter alene i kveld med sin grandiosa og sin pils og ser på tv3. Jeg vil være alene, for all denne maten og hyggen og pynten framprovoserer en helt ubegripelig tristhet, den kan ikke fordrives av all verdens pinnekjøtt, og den er så enorm og drepende og ufordøyelig at jeg forsvinner inn i den. Jeg må kutte den opp i veldig små biter og innta sakte, ta pauser før jeg spiser mer. Jeg sukrer med gløgg og marsipan og glemmer, gjemmer under treet.

Som vanlig stjeler jeg noen timer hos verdens lykkeligste familie, lar meg fylle av varme og julekaker og misfostret julepynt som ingen har hjerte til å kaste. Jeg later som om det er jeg som har laget de gilanderne som pynter juletreet, og ignorerer klumpen jeg får i halsen av et duggende varmt kjøkken fullt av nybakte kaker. Men jeg klarer ikke å virkelig ta del i det lenger, jeg blir ikke glad men bitter, trist fordi jeg vet at dette bare gis meg på låns, og aldri kan være mitt.

Vi tenner lys i hele huset, men uansett hvor mange fakler og telys, uansett hvor neddynget treet er i belysning, så blir det aldri like mange som lysene som tennes på gravlundene i kveld. Midt i all pynten snubler jeg her også, selv om vi år har et dobbelt sett lys på juletreet. Uansett hvor hardt vi prøver klarer vi ikke holde mørket ute. Ikke i år heller.

Jeg har begynt å lese igjen, det føles veldig bra.