Opp til første etasje er det atten trappetrinn. Den neste trappen består av tjueto. Etter det blir jeg så andpusten at jeg kommer ut av telling. De første atten trappetrinnene bruker jeg på å observere de andre, alle de jeg ikke kjenner. Fra andre etasje og oppover kjenner jeg på det som nok kalles ensomheten, selv om jeg ikke liker å kalle den det, det føles som en floskel. Og når jeg kommer helt på toppen, vel da hopper jeg ned og begynner på nytt.

Til dere som sitter ytterst på setet på overfylte trikker: Jeg hater dere. Dere er en kreftsvulst på samfunnet, og jeg håper dere får lide for det. Er det veldig vanskelig å fortså hvorfor det er fint å sette seg innerst på setet når man befinner seg på en overfylt trikk? Resten av passasjerene står klemt inntil hverandre og prøver så godt de kan å ikke ufrivillig beføle sidemannen, men du, du føler ikke for å sitte ved vinduet i dag, gjør du vel? Du har mest lyst til å sitte ytterst har du ikke? Så gå hjem til det hullet du kaller et hjem og sett deg der i stedet, eller enda bedre:
Skyt deg en kule for pannen, for skal jeg fortelle deg en hemmelighet? INGEN LIKER DEG! Jeg ber om at du og hele familien din, med barn og barnebarn, alle vennene dine, ja hele din bekjentskapskrets, selv folk du bare nikker til på gaten, blir rammet av pest og kreft og skrumplever og AIDS og demens og hjernehinnebetennelse og podagra, men at du er den som holder ut lengst. Jeg håper du blir lenket til sengen, badende i dine egne kroppsvæsker, og at du for hver dag som går skrumper mer og mer sammen, helt til du er redusert til en siklende rosin. Til slutt drukner du i en pøl av ensomhet, smerte og alkoholisme, og forhåpentligvis kommer ingen i begravelsen din.

Alle mine barndomsvenner er døde nå, og jeg var opptatt med å være dum og tenåring mens de falt sammen av ensomhet. Unnskyld.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp-klapp
klipp-klapp. Slik ender et liv.

Jeg vet jeg ikke kan tvinge ham, men jeg håper virkelig han begynner å skrive igjen.

>>>>>>>Jeg skal lage en film om meg selv. En liten film som omhandler de kveldene jeg tar to Imovane og et glass champagne. Ikke de kveldene da jeg sovner trygt og fint og vakkert, men kvelder som dette, når jeg står å ser meg i speilet og heller vann nedover halsen og gurgler og smiler om hverandre, om at jeg ikke klarer å treffe tastaturen, men insisterer på å skrive riktig likevel. Om at det føles naturlig å snurre rundt i sengen. Det var noen ekle ansikter i kleskurven, men de ble redde da jeg prikket borti dem. Det er en telefon inne i PC'n.