Blå barn

De sier at humor er det beste våpen, men jeg begynner å tvile. Jeg utviklet visstnok min sans for ironi sykelig tidlig, min mor sier det var i 6-års alderen, og siden den gang har den vokst til å bli en kjærkommen venn jeg ikke kan klare meg uten. Nå begynner jeg å lure på om det har gått for langt. For noen måneder siden ble jeg fortalt at en fyr i Demokratene hadde uttalt noe sånt som at hvis kvinnene ble litt flinkere til å spre beina når mannen kom hjem fra jobb, da hadde det kanskje blitt litt mindre vold i hjemmet. Et hvilket som helst normalt menneske ville reagert på dette med raseri. Jeg hadde latterkrampe i 3 dager. I går leste jeg at på Sri Lanka er vannet så forurenset at noen barn blir født blå. Min spontanreaksjon: Hikstende latter. Jeg undres på hvordan humor kan være noe våpen mot noe som helst når du slutter å ta ting alvorlig fordi alt på et eller annet nivå kan les av. Humor er nedsløvende. Hva skjer med verden når en grusom tragedie ikke betyr noen ting så lenge den har en god punchline?