Selvinnsikt

Her om dagen da jeg satt på bussen ble jeg innlemmet i en særdeles uinteressant samtale. Det var to bergensdamer i 20-årene som var ansvarlige, samtalen forløp omtrent sånn her:

Bergensdame 1: "Jeg spiste så utrolig mye i går, først spiste jeg syv knekkebrød og så senere på dagen spiste jeg en stor salat"

Bergensdame 2: "Jeg spiste enda mer her om dagen! Først spiste jeg knekkebrød med (noe jeg ikke oppfattet hva var) og agurk før jeg skulle på forelesning. Men forelesningen ble avlyst, så jeg satt og jobbet på datasalen en stund, også spiste vi middag i kantina etterpå hele gjengen"

Så gikk de i gang med å diskutere prisene i kantina på Helga Eng, noe de holdt på med til jeg skulle av bussen. Jeg ble irritert, hvor kjedelig kan man egentlig tillate seg å bli? Det var særlig alle detaljene som gjorde meg sint. Nå er jo ikke akkurat slik at alt jeg sier er en actionfylt reise i tid og rom heller, men det da får være grenser.

Og ja, jeg vet bergensere sier "å ete" i stedet for "å spise", men jeg skriver dialekter omtrent like dårlig som jeg snakker dem, så jeg prøver ikke engang (Dere som har hørt meg snakke bergensk vet hvor talentløs jeg er, min bergenskdialekt er en sinnsyk blanding av nordlending og svensk).

Jeg er alene i et kjempestort, mørkt hus med tusen tomme rom og altfor mange kaffekopper, det har jeg vært mesteparten av sommeren, alene i diverse altfor store hus, og øvd og øvd og øvd, og det er vanvittig gøy og vanvittig ensomt og fint og trist og hyggelig på samme tid, men jeg håper jeg blir flink snart, jeg håper inderlig jeg blir flink snart.