Konsepter av fare og sorg

Noen ting gjør mer vondt enn andre ting, og når noe er så ubehagelig at du ikke klarer å tenke på det uten å begynne å gråte og bli slått ut av apati, da tror jeg det er best å fortrenge det. Ikke for godt altså, det sier jo seg selv at ikke det er spesielt sunt, men enn liten stund, til man har fått det såpass på avstand at man kan plukke det fra hverandre og sakte men sikkert få bit etter bit til å forsvinne. Man trenger en viss distanse for at ikke denne dissekeringen skal sluke opp hele livet. Uansett hvor hardt man fortrenger vil det likevel bli liggende litt, og hvis man er bevisst på dette, så kan man bearbeide det lille først, og sakte men sikkert plukke det hele fra hverandre og pusle livet sitt på plass. Problemet er at det er så utrolig deilig å fortrenge, og så vrient å ta fatt på arbeidet med disse idiotiske ubehagelighetene. Akkurat nå virker det som en uoverkommelig oppgave.

Banaliteter som må ut

Det skulle jo være oss to, alltid, resten av livet, oss to og barn med rare navn i et hus som knirket, som fortrinnsvis befant seg i Telthusbakken, men andre hyggelige gater med hyggelige hus skulle også bli vurdert. Han holdt liv i meg mye lenger enn jeg tror han vet, han var det eneste som virket meningsfullt i livet mitt, for jeg er en håpløs romantiker som lever for klisjeer, og skal jeg først være forelsket skal det være i god gammeldags Hamsun-stil. Jeg er ikke særlig glad i livet mitt, jeg har på en måte aldri vært nært knyttet til det. Det har alltid vært en merkelig distanse mellom livet mitt og meg. Men det var aldri noen distanse mellom ham og meg, han sov under huden min, inne i øyenene mine og bak hjernen min, vadet rundt i blodet mitt og gikk tur i ryggmargen min.

«Jeg har ikke tid til å ha deg i livet mitt mer for jeg skal bli kunstner». Hallo?! Jeg er en idiot. Jeg velger selvkritikken som aldri slutter, et instrument jeg ikke behersker, jeg velger søvnløshet og ensomhet framfor min aller beste venn, som aldri blir borte og aldri er sur i mer enn en time, som vet om all dritten, alt slagget inne i meg, men som liker meg likevel. Jeg velger bort Sister Act, engelsk øl, turer og sprettball til fordel for et univers med bare meg i, hvor jeg aldri blir fornøyd, og dette føles utmerket og grusomt på samme tid, men aller mest det siste. Jeg velger å være trist framfor å være glad, fordi jeg paradoksalt nok tror at det er det det første som i lengden vil gjøre meg mest tilfreds.

John Donne igjen

Go and catch a falling star,
Get with child a mandrake root,
Tell me where all past years are,
Or who cleft the devil's foot,
Teach me to hear mermaids singing,
Or to keep off envy's stinging,
And find
What wind
Serves to advance an honest mind.
If thou be'st born to strange sights,
Things invisible to see,
Ride ten thousand days and nights,
Till age snow white hairs on thee,
Thou, when thou return'st, wilt tell me,
All strange wonders that befell thee,
And swear,
No where
Lives a woman true and fair. If thou find'st one, let me know,
Such a pilgrimage were sweet;
Yet do not, I would not go,
Though at next door we might meet,
Though she were true, when you met her,
And last, till you write your letter,
Yet she
Will be
False, ere I come, to two, or three.

Jeg tror ikke at word verification egentlig er på grunn av spam, men for å forhindre at fulle folk ikke renner ned nettet med tåpelig kommentering og blogging i fylla. Jeg vil ha word verification på livet.