Skamløs reklame

Her kan man høre på bandet mitt hvis man vil det. Låtene er ikke mastret enda, så lyden er litt grøtet (særlig på de to siste), men ellers er det ikke så gæli. Vi spiller jazz/funk/prog/fusion og alt som er dårlig kan fortsatt skyves under teppet i og med at vi går under betegnelsen unge og lovende.
Vi trenger for tiden:
a) Øvingslokale
b) Spillejobber
så hvis noen vil gi oss/leie ut a eller b er det bare å ta kontakt. Og ellers er det veldig, veldig hyggelig med tilbakemelding. Det er til og med hyggelig med skikkelig negativ tilbakemelding. Det er så hyggelig med tilbakemelding at jeg er fristet til å gjenta det enda en gang. Jaja, tilbakemelding er fint.

Ny Doc

Jeg har lenge gledet meg til å spise Doc Pluss. Reklamen viste en Doc med fyll som rant ut på en herlig og litt småeksentrisk måte. Men Doc Pluss viste seg å være langt fra en nyvinning på halspastill-fronten. Med en orignal Doc føles det alltid bra å kunne bite av skallet rundt, og tygge det for seg før man tar fatt på det i midten. Jeg hadde håpet de beholdt dette men la til en fylt kjerne, noe som om mulig ville være en fulkommen halspastill. Men neida. Doc Pluss er liksom et skritt fram og to tilbake, de gamle egenskapene er rett og slett borte, og den nye, fylte kjernen er ikke kar nok til å erstatte det fantastiske skallet. Skuffelsen var enorm. Fyllet rant ikke ut i strie strømmer som reklamen tilsa, og selve pastillen har krympet betraktelig. Ingen suksess med andre ord.

Det er aldri noen som helt tror på barndomshistoriene mine, og det har jeg heller aldri helt forstått. Visst er mange av de ville og rare, men det er jo sant. Med årene har jeg sluttet å bry meg om at jeg ikke blir trodd, for sannheten er at uansett om folk tror jeg lyver kan man ikke unngå å bli rørt eller glad eller bare le når man hører om livet mitt. Mine barndomsminner er best.

Norge, mitt Norge

Det er duket for lange, smertefulle skiturer og fylla iført nikkers. Og jeg gleder meg som en gris, utrolig nok. Det blir kaldt og jævlig og kvikklunsj og fantastisk.

Jeg tror ikke at det var all hasjisen som var skyld i at det føltes som om jeg ble en vannpytt, rennende nedover sofaen og utover gulvet, det var heller en spesiell stemning som oppsto den kvelden, noe jeg aldri har klart å gjenskape. Det hang en søtlig eim av melankoli i gangen, men videre inn i de andre rommene ble det til noe trygt, noe loddent og med store øyne. Det var ingenting som bare var luft, alt var fullt av følelser og ord og tanker, og melankolien hang der som en litt lubben mann i trenchcoat, glidende og unseelig, mens koseligheten lå å malte på gulvet og var en fet katt. Og disse to helt forskjellige stemningene, de ble en fusjon, for en gangs skyld utfylte de hverandre perfekt, og de fylte lungene og hele kroppen min, pumpet seg rundt i arteriene og sprengte seg ut av føttene mine. Det var da jeg merket at jeg ble til vann, dryppende, sprellende og litt perpleks. Det drypper. Jeg finnes ikke mer, det drypper.Vann kan være så rart å ta på noen ganger.

Plipp

Plopp.

Homecoming Queen

Et sted inne i meg bor det en jente på et rom tapesert med plakater fra TOPP. Hun vil dra på vinterball og danse med den kjekkeste gutten. Hun vil ha flere rosa klær. Og hun vil bli Homecoming Queen. Ikke minst synes hun Valentinsdagen er et storartet konsept, som bør feires med så mye gaver og blomster som overhodet mulig. Heldigvis holder jevnlige inntak av intellektuell stimuli henne i sjakk, men det hender hun tar styring noen timer. Og det verste av alt er at hun er udødelig.

Min grandtante

Min grandtante er fransk og enda lavere enn meg. Da jeg var liten var jeg livredd henne, og trodde hun var en heks, og jeg skjønner godt hva det var jeg var redd for. Hun har noe ved seg, noe langt bak i øynene, som bare ligger der og ulmer. Noe vakkert og utenomjordisk og lurt, hun virker alltid så lur, som om hun vet ting ingen andre i hele verden forstår.
Jeg vet ikke om jeg tillegger henne noe hun ikke har fordi jeg er en tåpelig romantiker, og vil at alle jeg liker skal være som hentet ut av Goethes univers, eller om det jeg ser virkelig er der, men det virker på meg som om hun hever seg over hele sin eksistens, hele verden og alle ynkelige mennesker som bosetter den. Ikke på en arrogant og falsk og ironisk måte slik meg selv, men på en, ja hva skal jeg si, Moder Jord aktig måte. Som om hun har levd og sett og forstått, forstått såpass mye at hun vet å holde det for seg selv.

Måten hun går på, måten hun snakker på, alt er så stolt, så fransk, men likevel høflig og ydmykt. Hun er så liten, vever, vever er den beste måten å beskrive henne på, hun skjuler så godt dette ulmende og gudommelige, men likevel, det er der. Hun kommer med tåpelige franske utrop som "Hoppla!" og "O lalala" og det gjør meg, utrolig nok, ikke pinlig berørt. Også lager hun verdens beste fruktsalat, helt siden jeg var liten har jeg drømt om den fruktsalaten, og det var nok den som fikk meg til å tenke at hun kunne ikke være heks, i hvertfall ikke en slem heks, og hvis hun mot formodning var slem så gjorde det ingen verdens ting, for å spise denne fruktsalaten var som å spise stjerner. Det høres banalt ut, men det var virkelig det. Hun må ha puttet mye sprit oppi.