"Hva er det med deg Danielle? Du ser jo mer EMO ut en vanlig jo, du er helt død i ansiktet". Ingen skjønner det at de gangene jeg er helt, helt stille, går sakte og er død og rar, ingen skjønner at det er de gangene jeg er det lykkeligste mennesket i hele verden. De fotballguttene som rangler gjennom Regjeringskvartalet med hver sin Tuborg, de synger så fantastisk vakkert i kveld. De synger mannskor fra Sovjet, eller nei, det er bedre enn som så, de synger gammel kirkemusikk, de synger Kyrie Eleison i en gresk kirke jeg aldri har besøkt, med hver sin Tuborg og hvert sitt supporterskjerf, og jeg får frysninger på ryggen. Den fulle mannen som blokkerer utgangen når jeg prøver å gå av trikken, han er for full til å skjønne hvor bra han har det, men han har det virkelig bra, i kveld er han ingen uteligger, han er en pensjonert snekker med mange barn og en nydelig gammel kone, som grer det lange, hvite håret sitt på sengekanten hver eneste kveld, og ser så nydelig ut som bare hans gamle kone kan gjøre. I kveld bor han ikke alene i en trygdebolig på Carl Berner, han bor i et lite slott med sine barn og barnebarn og kanskje oldebarn, og de drikker vin til maten hver eneste dag og det regner aldri. I kveld er alle mennesker snille, og jeg ser kanskje død ut, men føler meg så rolig, inne i meg kjenner jeg et blikkstille vann med morild, med bare små krusninger laget av insekter innimellom, og ytterst i horisonten skumrer det fortsatt, stille, stille.