Noen ganger er det beste man kan gjøre å skulke skolen for å drikke kakao og lese tegneserier og dusje til det ikke er mer varmtvann igjen og kanskje lage en liten sang bare for gøy, og legge seg til å sove igjen etterpå med alt lyset på.

Innimellom så oppdager jeg ansiktet ditt på nytt, det kan skje når som helst, når jeg titter bort på deg i kinomørket eller mens jeg betrakter deg i det du våkner om morgenen. Plutselig så slår du mot meg, det varer bare i noen sekunder, men det er en så fantastisk underlig følelse, så nytt og friskt. Det kommer alltid bardus på.

Å, jeg har blitt så vanvittig glad i natten at jeg klarer ikke sovne fra den. Disse få timene i døgnet hvor jeg virkelig slapper av, de er så kjære for meg at jeg er villig til å gi opp nesten alle døgnets mindre hyggelige timer i bytte. Bøker blir lest, tanker tenkt, og skuldrene mine senkes mens jeg inntar mitt nå sedvanlige lille nattmåltid. Dagene er innholdsløse, fjerne og tomme, men natten! Te hjelper mot kulda (radiatoren har gått i stykker), og ensomheten stikker, men ikke på langt nær like mye som på dagen. Stearinlys og peis tar brodden av barndommens ekle monstre, det finnes medisiner mot alt bare klokka har passert tolv. Jeg lar være å pusse tennene fordi det fortsatt får 5-åringen i meg til å føle seg tøffere enn toget.