Jeg har nyklipte tånegler og Ayn Rand og veldig mye myggolje og i morgen drar jeg. Er det feil å hovedsaklig glede seg til å sitte på toget å lese når man skal på interrail?

Don't you know that God is Pooh Bear?

They rushed down the street together, digging everything in the early way they had, which later became so much sadder and perceptive and blank. But then they danced down the street like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes "Awww!" What did they call such people in Goethe's Germany?

Hver sommer jeg har levd uten å lese Kerouac har vært en trist sommer.

Smuler

Når man har fått tilbake alle tingene man har lånt som påskudd for å ta kontakt, når alle internvitsene har ebbet ut og avhengigheten, savnet etter denne personen som du ikke helt vet om du liker eller misliker, men som du ikke klarer deg uten, når savnet, ja alt sammen, forlengst har tørket inn og blitt borte, hvorfor er man ikke helt ferdig med det likevel? Det er alltid en liten rest, noen smuler av gamledager som henger igjen i klærne dine, hvordan han luktet eller på hvilke måter dere lignet på hverandre. Spørsmålet er om det bare er snakk om en velutviklet nostalgisk sans, eller om det alltid vil være ting som brenner seg fast på deg. Hvis det siste er tilfelle har jeg tydeligvis et smertefullt liv i vente.

Jeg vil gjerne kjøpe meg litt integritet nå, hvis det går.