tag:blogger.com,1999:blog-98580342024-03-23T19:03:08.261+01:00Satan Stole My TeddybearThe light at the end of the tunnel has been temporarily extinguishedDaniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.comBlogger152125tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-17240470925548300722009-05-24T00:17:00.003+02:002009-05-24T00:40:03.559+02:00ObjektivLengselen er den samme som før, følelsene er de samme som før, og det irriterer meg at man må gå gjennom disse tingene på nytt og på nytt, for hver ny person, og at det er så utrolig likt, <br />den samme forelskelsen nå som før, den samme usikkerheten, den samme overveldende trangen til kroppskontakt, behovet for å komme innpå, være helt nærme, krype inn under huden på et annet menneske, selv om man vet det ikke går, og behovet for bekreftelse, alltid denne bekreftelsen, faen heller. <br /><br />Det som irriterer meg mest er vel at jeg gjennomskuer akkurat hva det er, at jeg ikke lar meg selv være forelsket, men at jeg må stikke hull på det, analysere det i hjel, støtte meg på biologi og kjemi og sånne fine, håndfaste ting, når sannheten er at dette ikke er håndfast i det hele tatt, kjærlighet må være det mest diffuse og absurde som finnes, rendyrket subjektivitet, og likevel skal jeg absolutt prøve meg med vitenskapelig objektivisme, som om det hjelper meg til å beholde kontrollen hvis jeg kan bortforklare det hele som en haug med rabiate hormoner. Det hjelper ikke, og jeg glipper, men altfor sakte, jeg vil at det skal glippe fortere, så er det ferdig fortere, det er bedre om det bare glipper og går til helvete, så kan jeg i det minste gjenvinne kontrollen. Faen.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-35430737501820012872009-05-06T15:01:00.006+02:002009-05-24T23:45:20.400+02:00Vet du hva jeg snakker om, min venn?Hvordan kan det være plass til så mye lengsel i et lite liv? Hvordan klarer hjernen uten min hjelp å koke sammen så mange imaginære samtaler, så mange whiskykvelder og turer i parker og kinobesøk og fyllefrokoster? Jeg kan ikke fordra å være forelsket, jeg føler at jeg mister kontrollen fullstendig, samtidig som jeg vet at dette er den beste tiden, og at hvis jeg bare hadde klart å slappe av, flyte av sted, så hadde alt ordnet seg. Og det kommer til å ordne seg, det kommer til å bli whiskykvelder, det tar bare så lang tid, for jeg er forelsket nå, akkurat nå, ikke om to uker, eller sannsynligvis da også, men man kommer likevel ikke unna at det er sånn akkurat nå, just nu, og hvordan skal jeg klare å slappe av og flyte av sted og ta det med ro når hver fiber i kroppen skriker at det er nå det gjelder, hva venter du på egentlig, kom igjen din idiot, dette er kjærlighet for faen! Det er jo ikke det, prøver jeg å si, det er hormoner og bekreftelsesbehov og vårkåthet, dette er bare kjemi, evolusjonens billigste triks, det mest åpenbare kapitlet i naturfagsboka. Men det føles bare ikke sånn akkurat nå.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-3041238194017264002009-05-05T16:09:00.001+02:002009-05-05T16:16:06.118+02:00MerePå veien hjem blir jeg overrumplet av det første vårregnet, det første regnet som ikke er gufsete og kjipt men derimot er friskt og ikke spesielt kaldt, og kommer med den utmerkede bonusen at den også vasker byen midlertidig ren for bjerkepollen. Jeg møter et pinnsvin som roter i løvet (aldri før har jeg opplevd et slikt yrende dyreliv som i grensen mellom Torshov og Grunerløkka, på den samme strekningen har jeg også møtt en grevling og i hvert fall to andre pinnsvin), og jeg går og tenker på at jeg er forelsket igjen, for sikkert tiende gangen bare siden jul, og nettopp denne flyktigheten gjør at jeg virkelig kan kose meg med det, planlegge bryllup og fremtidige boliger og se for meg svigerforeldre, uten å måtte bekymre meg for realiteter. Fantasifostre og virkelige mennesker trives side om side, selv om til og med jeg begynner å miste oversikt over hvem som er hva. Tilværelsen er bare lett inspirert av virkeligheten, og jeg lurer litt på om jeg holder på å bli gal, men i så fall burde jeg blitt gal før, i så fall trenger verden flere gale. Jeg tør påstå at hvis dette er å bli gal lider verden under en akutt mangel på galskap.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-75974371244948243992007-10-07T23:47:00.001+02:002007-10-07T23:52:10.190+02:00The people look like flowers at lastDet er litt dødt her for tiden, men det er så mye å gjøre ellers, og jeg har så lite å si. Jeg tror i grunnen jeg har det altfor bra til å blogge særlig bra for tiden, jeg har ingenting å klage over, jeg er ikke melankolsk eller ensom eller irritert på folk som setter seg ytterst på T-banesetene. Jeg har det storartet rett og slett. Det er ikke mer å si.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-84151854379590745122007-09-10T21:57:00.001+02:002007-09-11T22:48:43.517+02:00<img src="http://www.weblogcartoons.com/cartoons/facebook.gif" alt="cartoon from www.weblogcartoons.com" /><br /><p>Cartoon by <a href="http://www.cartoonchurch.com/blog/">Dave Walker</a>. Find more cartoons you can freely re-use on your blog at <a href="http://www.weblogcartoons.com/">We Blog Cartoons</a>.</p>Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-72218317475133003472007-09-10T16:00:00.001+02:002007-09-10T19:55:40.567+02:00Mamma ble akkurat kjørt avgårde i ambulanse. Hun hadde et hull i ansiktet slik at når hun smilte til meg fra ambulansen rant det blod ut. Det kommer til å gå bra, men gud som livet er ironisk, jeg må le for det er så drøyt, det er så sinnsykt drøyt.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-56641391730075829262007-09-02T22:59:00.000+02:002007-09-02T23:03:55.397+02:00Skamløs selvpromoteringNu står altså den store <a href="http://underskog.no/kalender/23570/forestilling/29537">scenedebuten</a> for døra. Hoi som jeg gleder meg/holder på å kaste opp av nervøsitet.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-4651602621231668082007-09-01T09:14:00.000+02:002007-09-01T09:17:38.064+02:00Prøve å snakke om døden uten å virke emoEstimert levealder for min generasjon er visstnok satt til 120 år. Jeg vet ikke om det gjør meg entusiastisk eller bekymret. Hundreogtyve år, jeg vil påstå at det er temmelig lenge. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke var interessert i å bli så veldig gammel. Men så må man jo nesten regne med at det er bare dette livet man får. Man skal aldri si aldri, men det eneste riktige må være å ta utgangspunkt i at dette er den tiden man får, også får et eventuellt afterlife komme som en slags hyggelig bonus. Og hvis man da, som man altså blir nødt til, bevismatrialet som foreligger tatt i betraktning, tar utganspunkt i at når man dør så er det slutt, insekter legger egg i kroppsåpningene dine i løpet av 24 timer og det er det, da virker det unektelig litt tåpelig å ikke ville karre til seg så mye tid som mulig. <br /><br />Med min forhistorie som psykatripastient (igjen, en annen historie) ville kanskje noen reagere på denne plutselig livslysten, og si at dette konstrasterer litt i overkant til tidligere uttalelser fra mitt langvarige og lite omtalte sykehusopphold, men nei, det henger perfekt i hop. Det henger fint sammen med dødsønske og en generell tilstand av emo: Jeg klarte/klarer bare ikke å forholde meg til det faktum at uansett hva jeg gjør, om jeg går på fylla 7 dager i uka resten av livet, eller vier all min tid til å kurerer kreft, eller blir massemorder, eller vinner Nobelprisen, så har det ikke noe å si når alt kommer til alt, så skal jeg likevel dø til slutt. <br /><br />Det er jo helt idiotisk! Livets skole er direkte upedagogisk. <br />Jeg har i grunnen et ganske greit forhold til dette med å dø, men at det er det som skal være livets ytterste konsekvens, det virker så utrolig meningsløst. <br />Og da virket det bedre å bli ferdig med det samme, så man ikke rakk å bli så altfor glad i livet.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-24293122161399442732007-08-21T00:13:00.000+02:002007-08-27T19:42:43.699+02:00SelvinnsiktHer om dagen da jeg satt på bussen ble jeg innlemmet i en særdeles uinteressant samtale. Det var to bergensdamer i 20-årene som var ansvarlige, samtalen forløp omtrent sånn her:<br /><br />Bergensdame 1: "Jeg spiste så utrolig mye i går, først spiste jeg syv knekkebrød og så senere på dagen spiste jeg en stor salat" <br /><br />Bergensdame 2: "Jeg spiste enda mer her om dagen! Først spiste jeg knekkebrød med (noe jeg ikke oppfattet hva var) og agurk før jeg skulle på forelesning. Men forelesningen ble avlyst, så jeg satt og jobbet på datasalen en stund, også spiste vi middag i kantina etterpå hele gjengen"<br /><br />Så gikk de i gang med å diskutere prisene i kantina på Helga Eng, noe de holdt på med til jeg skulle av bussen. Jeg ble irritert, hvor kjedelig kan man egentlig tillate seg å bli? Det var særlig alle detaljene som gjorde meg sint. Nå er jo ikke akkurat slik at alt jeg sier er en actionfylt reise i tid og rom heller, men det da får være grenser. <br /><br />Og ja, jeg vet bergensere sier "å ete" i stedet for "å spise", men jeg skriver dialekter omtrent like dårlig som jeg snakker dem, så jeg prøver ikke engang (Dere som har hørt meg snakke bergensk vet hvor talentløs jeg er, min bergenskdialekt er en sinnsyk blanding av nordlending og svensk).Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-78622768076497316672007-08-18T22:06:00.001+02:002007-08-21T00:42:14.326+02:00Jeg er alene i et kjempestort, mørkt hus med tusen tomme rom og altfor mange kaffekopper, det har jeg vært mesteparten av sommeren, alene i diverse altfor store hus, og øvd og øvd og øvd, og det er vanvittig gøy og vanvittig ensomt og fint og trist og hyggelig på samme tid, men jeg håper jeg blir flink snart, jeg håper inderlig jeg blir flink snart.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-166344172563317002007-07-24T19:06:00.000+02:002007-07-27T00:46:08.694+02:00Borte bra men hjemme bestDen eneste merkbare forandringen mens jeg har vært borte ser ut til å være at Mills har lansert enda en av de der obskure kaviarhybridene sine, denne gangen kaviar og egg. Nå kan tydeligvis alt skje.<br /><br />Ja, også er det selvfølgelig det at Märta Louise ser engler over en lav sko. Jeg har ikke egentlig fått med meg hva det handler om, men avisoverskriften var nok til å overbevise meg om at å begynne å lese aviser igjen bare er dumt.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-78658294396642901252007-07-17T09:36:00.000+02:002007-07-25T19:39:59.933+02:00På kontinentetNå som jeg har returnert fra det store utland er det kanskje på sin plass med et blogginnlegg som oppsummerer herligheten. Altså: Vi var 7 stykker som dro med toget fra Oslo til Berlin, jeg var allerede fullt klart over at det var altfor mange, men jeg hadde ignorert all skepsis så godt som mulig i flere måneder, og gledet meg i grunn.<br /><br />Berlin var like strålende stort som jeg husket, hostellet var heslig, jeg stakk av fra de andre for å høre på Bruckner mens de drakk overprisede og vonde drinker. M. brukte mye tid og krefter på å informere meg om hvor straight jeg har blitt, noe han sikkert har rett i, jeg sa at det heller hadde noe med selskapet å gjøre enn alkoholenhetene, også lo vi godt begge to, han trodde for godt om seg selv til å skjønne at fornærmelsen var ektefølt, det samme gjaldt meg, jeg trodde for godt om meg selv til å skjønne hvor mye jeg mislikte vennene mine.<br /><br />Vi var mange steder og gjorde mange ting, gjørmete festival med Bjørk og The Roots, Sopot, Krakow, Warzawa, Budapest, Bratislava, hele tiden nye tog, men sjeldent nye mennesker, og alltid denne plastikkboblen rundt alle konsertene, arkitekturen, kirkene, orglene. Det tok en stund å skjønne at tryggheten jeg følte var falsk, at disse menneskene fint kunne dratt fra meg uten å vie det videre tanke, men voktet hverandre med skarpe klør. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, og det gjorde vondt å se det, jeg mente ikke å oppføre meg noe særlig annerledes, men jeg ble mer og mer en slags reiseleder, med mange selvironiske vitser og et stort pengeforbruk, og mindre og mindre som en faktisk person. Jeg kan ikke fordra det når jeg gjør meg selv til en slags vittig pappfigur. <br /><br />Jeg føler meg stort sett ganske trygg og er bare redd hvis det virkelig er på sin plass, så det gjør meg i grunn ikke noe å gå hjem alene, men jeg kunne ikke skjønne forskjellen på meg og de gangene noen andre var borte i mer enn 5 minutter, og man sporenstreks var sikker på at noen hadde stukket av med nyrene deres, og latt dem igjen for å dø i en bakgate. <br /><br />"Det må være fordi jeg er den eneste som klarer å oppføre meg selvstendig, som gir inntrykk av å klare seg selv" tenkte jeg, og litt senere, i foajeen på Hotel Europa (i det Praha sluttet å være en hyggelig by og utelukkende besto av vonde minner og forvrengt nostalgi, noe som i grunnen er en helt annen historie): "Hvis jeg virker så jævla selvstendig, så betyr vel det at det er akkurat hva jeg er". <br /><br />Dermed forlot jeg de andre, og de to siste ukene var jeg alene. Når man reiser ut med alle vennene sine føles det aldri som om man har forlatt Norge, men nå traff Europa meg som en fantastisk knyttneve i magen, og boblen som hadde omgitt meg knuste allerede før jeg fikk forlatt togstasjonen i Praha. Og plutselig traff jeg mennesker overalt, jeg hadde kronisk flaks i to uker, alt falt på plass og det hele kom mye nærmere Keruoac i stemning enn jeg trodde var mulig i det virkelige liv. Etter at jeg ble alene hadde jeg ingen flere boutgifter, jeg bodde hos fremmede som oppførte seg som vi hadde kjent hverandre i årevis, og jeg spiste ikke et måltid alene, selv om jeg satte meg ned på restauranten uten å kjenne noen. Da jeg sto i kø på togstasjonen i København for å lage reservasjoner kom noen bort til meg og ga meg sitt kønummer og kuttet dermed bort minst en time i ventetid for meg. Det er nesten så man får lyst til å gjenvinne troen på menneskeheten. En ting er forøvrig blitt sikkert: Det er fullstendig uaktuellt å bli boende i Oslo lenger enn høyst nødvendig.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-6757686323227283062007-07-07T21:54:00.000+02:002007-07-07T21:55:09.197+02:00Jeg elsker verden!Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-19522991657292991282007-06-24T11:44:00.000+02:002007-06-24T11:49:31.506+02:00Jeg har nyklipte tånegler og Ayn Rand og veldig mye myggolje og i morgen drar jeg. Er det feil å hovedsaklig glede seg til å sitte på toget å lese når man skal på interrail?Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-32156793166989509592007-06-12T15:47:00.000+02:002007-06-12T15:24:31.630+02:00Don't you know that God is Pooh Bear?<blockquote>They rushed down the street together, digging everything in the early way they had, which later became so much sadder and perceptive and blank. But then they danced down the street like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes "Awww!" What did they call such people in Goethe's Germany?</blockquote><br /><br />Hver sommer jeg har levd uten å lese Kerouac har vært en trist sommer.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-56824610546394232692007-06-05T21:15:00.000+02:002007-06-05T21:27:00.723+02:00SmulerNår man har fått tilbake alle tingene man har lånt som påskudd for å ta kontakt, når alle internvitsene har ebbet ut og avhengigheten, savnet etter denne personen som du ikke helt vet om du liker eller misliker, men som du ikke klarer deg uten, når savnet, ja alt sammen, forlengst har tørket inn og blitt borte, hvorfor er man ikke helt ferdig med det likevel? Det er alltid en liten rest, noen smuler av gamledager som henger igjen i klærne dine, hvordan han luktet eller på hvilke måter dere lignet på hverandre. Spørsmålet er om det bare er snakk om en velutviklet nostalgisk sans, eller om det alltid vil være ting som brenner seg fast på deg. Hvis det siste er tilfelle har jeg tydeligvis et smertefullt liv i vente.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-90130279429237117222007-06-02T11:35:00.001+02:002007-06-02T11:35:51.553+02:00Jeg vil gjerne kjøpe meg litt integritet nå, hvis det går.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-65579843354928489422007-05-28T00:44:00.000+02:002007-05-28T00:47:58.135+02:00Sjalu grøtUnderlig dette med at etter forelskelsen har forsvunnet, etter alle elementer av kjærlighet er visket ut en relasjon, så har sjalusien som regel fotfeste i sinnet ditt mye lenger. Er det rart at min tiltro til menneskesinnet forblir temmelig lav? Det er så ironisk at sjalusien, kanskje den nedrigste og småligste av alle menneskelige følelser, også skal være den følelsen det er vanskeligst å drepe. Og det er fascinerende hvor destruktivt (og effektivt!) sjalusien fungerer, hvor hardt den stikker og hvor ubehøvlet selvrettferdig den gjør deg. <br /><br />For jeg tror det jeg misliker aller mest, og har størst problemer med å takle, er hvordan sjalusi rettferdiggjør seg selv på de underligste og mest ulogiske måter. Det er liksom ikke grenser for hvor jævlig man føler man har rett til å oppføre seg mot et annet menneske, sjalusien får deg til å legitimere enhver irrasjonell handling, og kan få deg til å føle deg helt på siden av menneskeheten, hevet over nesten ethvert regelverk. Det er en ekkel grøt av egoisme, lav selvtillit og selvrettferdighet, som etterlater alle involverte med en følelse av tomrom. Jeg ser positive ting i hele følelsesspekteret, selv i den dypeste depresjon ligger det elementer av kreativitet, men jeg klarer ikke se noe annet i sjalusien enn rendyrket smålighet. Og likevel virker den helt nødvendig innimellom.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-68351184187824984282007-05-23T23:29:00.000+02:002007-05-23T23:39:41.183+02:00Store barnVennene jeg alltid har hatt, som var barn da vi ble kjent, har blitt store. Jeg merket aldri noe til det underveis, men plutselig er de blitt så sinnsykt flinke, talentfulle, unge og lovende! Og jeg, like gammelmodig og veslevoksen som jeg alltid har vært, blir stolt og rørt og samtidig får jeg litt prestasjonsangst. Og enda er det ingen som har tatt ordentlig fatt på livet engang, vi er fortsatt bare unger (selv om jeg føler meg som om jeg har fylt 85 allerede). Rart at vi skulle havne inn i denne kunstnerklisjeen nesten alle sammen forresten.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-27823027193935600982007-05-21T22:29:00.000+02:002007-05-21T22:32:40.951+02:00Jeg skal reise rundt i Øst-Europa i en måned som nærmer seg lynfort, men jeg har ingen penger. Og jeg har allerede lånt alle pengene det er å låne (uten å skjønne hvordan jeg skal få betalt dem tilbake), jeg har har jobbet alle jobbene jeg tror jeg kan få (uten at det hjalp noe særlig), og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Så jeg låser meg inn i kjelleren på skolen med saksofonen, og tenker på helt andre ting.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-49718714221231077952007-05-13T22:34:00.000+02:002007-05-13T22:38:54.437+02:00Nærmere<br />enda nærmere<br />kom, skal jeg trykke deg tett inntil meg<br />huden min suger seg til din<br />mine nervetråder slynger seg rundt dine,<br />knyter seg fast<br />mitt hjerte gror inn i ditt hjerte<br /><br />Nærmere, enda nærmere<br />med nål og tråd syr vi hendene våre sammen<br />kom, jeg skal spise deg levende<br />kom, jeg skal skremme deg i søvn<br /><br />-Sten Morten AndersenDaniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-39089776328167401572007-05-09T21:16:00.000+02:002007-05-21T23:21:34.744+02:00Jeg prøver å forklare<br />hjertet mitt de rasjonelle<br />og åpenbare<br />tingene<br />som at tiden<br />leger (nesten)<br />alle sår <br />og at <br />det de kaller kjærlighet<br />bare er<br />en kjemisk reaksjon <br />i hjernen, men<br />dette dumme hjertet<br />egentlig bare en klump<br />av blod og vev<br />ser ikke ut<br />til å<br />ville<br />høre.<br /><br />Jeg har begått få dikt i løpet av livet (heldigvis), og de få som finnes liker jeg svært dårlig å finne igjen senere. Dikt er en vanskelig form som få behersker, og som lett blir temmelig banal. Men jeg fant dette i en gammel silkebok, og jeg kan ikke noe for at jeg fortsatt liker det ganske godt.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-20890916513857140762007-05-03T16:30:00.000+02:002007-05-03T16:15:44.134+02:00Det er i grunnen synd at han er så fucka i hodet. Han er jo egentlig en hyggelig fyr.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-34495361101896000042007-05-03T16:01:00.000+02:002007-05-03T16:15:10.477+02:00Litt om altJeg er så full av ingenting for tiden at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, det er en så vanvittig paradoksal følelse, og jeg vet ikke helt hvordan man takler sånt. Det er en slags euforisk melankoli, det er ikke savn, men det er noe som mangler likevel. Jeg driver å skriver et stykke som jeg tror kan bli jævla bra, men jeg skjønner ikke hva det handler om eller hva jeg driver med. Det føles som å være kronisk stein (og jeg liker det litt). Jeg er full av selvtillit, men jeg bruker det ikke til noe.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9858034.post-8793828927207788762007-04-28T15:15:00.001+02:002007-04-28T15:16:45.140+02:00Facebook<a href="http://eir.livejournal.com/217411.html">Dette visste jeg ikke.</a> Kan jo ikke gå hen og melde meg ut, jeg har blitt så sinnsykt avhengig, men herregud, det er skumle greier.Daniellehttp://www.blogger.com/profile/14123264818221686520noreply@blogger.com2