Fortsettes snart

I Paris med mamma og alt er rart og heslig og fint samtidig.

Det har såvidt gått en uke, men det føles som om jeg har vært borte i et år. Kroppen min hater meg og jeg har ingen penger, men jeg har improvisert akustisk støy ved bredden av Numedalslågen og drukket lettøl fra et stort hull i bakken. Livet er fantastisk smertefullt og helt herlig på samme tid nå, men det er så utrolig få ting som i det hele tatt klarer å berøre meg. Jeg håper denne sommeren aldri slutter.