Herregud mann, jeg er ikke skapt for å tas alvorlig

Jeg tror ikke jeg har sagt noe seriøst siden jeg lå i mors liv, men det var i dag jeg innså det. Jeg har blitt for ironisk for verden. Her om dagen sa jeg at fra nå av kom jeg til å nekte å ha eurytmi uten å få ha på drakt, og jenta ved siden av meg tenkte ikke et sekund at jeg mente det som en spøk, hun så bare livredd ut. Ingen lo når jeg sa jeg heller ville drikke et melkeglass med plumbo enn å høre den neste låta det fryktelige bandet hadde kokt i hop. Og da jeg proklamerte høyt for NU-jenta at Hitler var det beste som hadde skjedd verden siden hjulet, så hun på meg som om jeg var fra verdensrommet. Men det var ikke før jeg snakket om min fiktive sosiale angst i dag, og han spurte om det var lenge siden jeg hadde fått den diagnosen, og at det måtte være tøft, at jeg skjønte det: Ingen forstår humoren min mer, folk tror rett og slett jeg er gal. Og samtidig, de gangene jeg prøver meg på komplimenter blir folk fornærmet og tror jeg er bitende ironisk. Jeg kan jo ikke vinne!

Det eneste jeg liker bedre enn ironi (av den gode typen, ikke av typen "Saklig det 'a", som forvirret foreldre så lenge), er når man er ironisk uten å vise det med hverken stemme eller kroppsspråk. Men det setter folk helt ut, og selv folk som kjenner meg godt ser ikke ut til å venne seg ordentlig til det. For siste gang: Hva enn du gjør, aldri ta det Danielle sier alvorlig!

Jeg skal prøve å roe ned på klisjeene nå. Fra nå av er jeg Funny Girl.

Hah!

Jeg visste det, han er ekte!

Those Kodak moments we had thinking ´bout suicide and death

Jeg forventer ikke at noen skal forstå hvorfor jeg savner det så inderlig, for det er vel ganske rart egentlig. Men det er som om noen har skjært ut en bit av huden min med tapetkniv og det aldri vil begynne å gro. Det som var mine mennesker, mine folk, med internvitser og backammonspilling og alt som hører med, de finnes ikke mer. Det som etterhvert ble hjemme, selv om det besto av kalde, hvite vegger og pedagogiske gardiner (de verste av sitt slag), forsvant.

Det blir høst, det blir vinter, jul og til sist vår, og plutselig en dag så er hele den verdenen du har eksistert i, den luften du har pustet, og de trappene du har løpt i, plutselig er hele den verdenen borte. Som å flytte hjemmefra og ut i den store verden uten å noengang få komme på søndagsmiddag hos foreldrene dine igjen. Først var det helt greit, litt rart, men greit, men etterhvert som tiden har gått har hullet bare blitt større, og ikke mindre, slik jeg forventet.


Det var som regel ikke hyggelig eller fint å være der, men jeg sitter likevel igjen med en god håndfull av Those Kodak Moments, og hvordan skal jeg kvitte meg med dem? Hvordan skal jeg kvitte meg med drageflyvning og vaniljefromasj og Trival Pursuit og Gudfaren i smug hele natten? Jeg ble jævla glad i menneskene mine, og jeg tror i det minste at de ble litt glad i meg også. Nå er de noen andres mennesker, og jeg har ikke noe sted å gjøre av meg.

Hei Danielle, jeg ville bare si det her til deg, sånn i tillfelle du glemmer: Husk å kjøpe deg en kaffe og noe å spise og gå langs elva i stedet for å ta trikken. Tenk på hvor fint det var i går, og at hvis du bare spiser en Paracet til nå så er du helt fin, tømmermenn kan ikke ta deg i dag, det er jo fredag, det er sol og det er italiensk is til tross for snø og minusgrader. Danielle, pass på at du tar på de gule sokkene når du står opp, og den gale kunstnerhatten, og pakk deg inn i et mykt skjold av hyggelige accessorier slik at ingenting kan skade deg. Og sist men ikke minst: Kjøp deg en bayer på veien hjem og drikk den mens du mater fuglene.

Og plutselig, akkurat når jeg hadde sluttet å tenke på henne satt hun på bussen igjen.
-Pappa sitter der borte
sier hun.
-Jaha
sier jeg.
-Hvorfor sitter du på den bussen her?
-Fordi jeg har begynt på ny skole
-Åja
sier jeg.
Også går hun for å fortelle faren sin om meg, og jeg tenker på hvordan hun bare dukket opp ved siden av meg på bussholdeplassen den første gangen, hun spurte om jeg også var syk, i og med at jeg ikke hadde noe hår, og jeg visste ikke hva jeg skulle si til det. Så hadde hun vært borte en lang stund, og jeg, pessimistisk som jeg er, regnet med at hun var død. Og nå satt faren hennes der og gjorde meg veldig nervøs. Jeg liker ikke foreldre, jeg er ikke flink med barn, og enda dårligere med foreldre. Vi hadde snakket om filmer og vennene hennes og middag, og det hadde gått overraskende greit, men nå følte jeg meg ute av trening. Og nå var hun her igjen. ”Nå skal jeg gå av” sier hun, og tar på seg en underlig rosa klump av en lue.
-Jaja
svarte jeg.

Det var ikke meningen å skifte design. Det ser drit ut og jeg har ikke tid til å rette det opp. Faen.