Husk døden

Sist onsdag opplevde jeg og 50 andre mennesker noe aldeles vidunderlig. At disse femti andre ikke synes det de opplevde var like vidunerlig som meg skal man slettes ikke se bort i fra, men jeg tror det var veldig få i salen som var misfornøyde. Memento Mori er en fantastisk blanding av nydelig musikk, trist lyrikk og enkel estetikk. Helt i begynnelsen var jeg skuffet, det virket ikke som om forestillingen ville leve opp til forventningene mine, danserne virket kunstige og koreografien banal. Men før fem minutter har gått er jeg henrykt, og blir mer og mer overveldet ettersom minuttene går.

Søvli Edvardsen har samlet sammen et knippe talentfulle mennesker og resultatet er en usedvanlig raffinert og undrende forestilling. Den yngste av danserne, Loan Tp Hoang, er herlig barnslig og energisk, og uten å sakke akterut en eneste gang. Hun viser oss den barnlige naiviteten man har en tendens til å savne så levende og gledesfylt at det er umulig å ikke kjenne seg svevende rundt i rommet Ulla-Mari Brantenberg, Ellen Kjellberg, Monna Tanberg og Edith Roger er så såre og ulidelig vakre at jeg får tårer i øyekroken bare av å tenke tilbake på forestillingen. Musikerne gjør en utmerket jobb, det samme kan sies om lysdesignen og kuliss- og kostymeansvarlig. Og tekstene! Det blir proklamert klump i magen-framkallende dikt, og denne kvelden gikk det virkelig opp for meg at lyrikk er til for å leses høyt, det trenger en stemme som tolker det for at man skal klare å forstå det. Dikt som jeg før har sett på som tåpelige og litt meningsløse fikk en helt ny betydning når disse majestetiske, gamle damene formet ordene. Bare koreografien og musikken er sammen knallsterk, og når det hele toppes med ettertenksom poesi blir det hele vidunderlig melankolsk, lykkelig og tragisk på samme tid. I løpet av de 70 minuttene forestillingen varer får vi høre både høylytt latter og mer diskré snufsing fra salen. Og det er kanskje denne vekslingen mellom det triste og det komiske, det rolige og det ville, som er forestillingens styrke. Her formidles det fortvilelse, men først og fremst håp, det filosoferes rundt døden, men det er livet som blir det viktige.

Koreografien veksler mellom det barnslige, det rolige og det aggresive. Mange bevegelser er gjennomgående for hele stykket, repitisjon er et nøkkelord. Estetikken er helt utrolig. Sjelden har en norsk koreograf overveldet meg på denne måten.

"Når som helst kan alderen din stramme rundt brystet, som en kjole sydd til noen andre"

All God's children, they all gotta die

Se her , det enderlige beviset på hvor vakker verden er og hvor gode vi mennesker er. Jeg blir grepet av en flom med Hannibal Lecter assosiasjoner. For å sitere den godeste Nick Cave: "Off to the asylum in an old black Mariah, It ain't home, but you know, it's fucking better than jail, It ain't such bad old place to have a home in, La la la la La la la lie, All God's children they all gotta die"

Jeg tar meg selv i å like en film veldig godt som jeg ikke vil like. Mona Lisa Smile er filmen. Jeg liker den ikke for den lettere feministiske undertonen, som virker ganske kunstig innimellom. Og jeg liker ikke den overdrevent vandre inn i solnedgangen-slutten heller. Og jeg liker ikke at den har en moral. Men det er noen scener der som liksom har festet seg til netthinnen min og som ikke vil vekk. Det irriterer vettet av meg, men jeg blir bare nødt til å resignere og innrømme mitt nederlag for verden: Jeg får tårer i øyekroken av amerikanske dramakomedier med Julia Roberts i hovedrollen. I hvert fall denne.

Julia Roberts spiller altså en lærer på 50-tallet som blir ansatt ved et college for jenter fra velstående familier. Hun portretterer en (unnskyld utrykket) sterk feminist-dame som revulosjonerer elevenes tenkesett og tjo og hei (jeg bare ventet på at de skulle reise seg opp på pultene og rope ”Oh Captain! My Captain!”, men det lot vente på seg). Hennes undervisningsmetoder blir selvfølgelig ikke akseptert av skolens mildt konservative ledelse, og det blir særlig actionfylt når hun innleder et forhold til skolens italiensklærer. Hittil er filmen helt passe god underholdning. Men Julia Roberts klarer plutselig å overbevise meg selv om jeg stritter i mot. I det hun i en scene roper den uslåelige replikken”A girdle to set jo free! What does that mean!?! What does that mean!” mens hun gestikulerer vilt med armene selger jeg sjela mi til Holywood-avguden.

Også er det to biroller i filmen jeg liker veldig godt, nemlig den stereotype søte jenta med dårlig selvtillit som treffer den stereotype gutten med dårlig selvtilit. De rusler rundt på filmlerretet og er avsindig søte og lykkelige, men så kommer bad guyen (spilt av Kristen Dunst) og lager komplikasjoner, og det er bare så vidt, men heldigvis så går det heldigvis bra tilslutt.

Men det viser seg jo selvfølgelig at bad guyen i filmen egentlig er god på innsida, og alle blir glade og lykkelige, og jeg tar meg selv i å blir rørt, selv om jeg som regel er prinispielt motstander av alle filmer som slutter bra.

Gøy med landsmål del 2

Dagens morsomme nynorskord: Ofse- en ustyrlig, vill glede. O-o-f-ff-se. Fint ord.

Når jeg blir gammel

Jeg har allerede begynt å øve meg på å bli gammel. Jeg begynte å drikke kaffe tidlig for å stoppe veksten, slik at jeg er sikker på å ikke bli en underlig, høy, olding (de høye er oldinger mens de lave er søte, i begge tilfeller svært umyndigjorte). Dette var strengt talt kun fordi farmoren min (en underlig høy, olding som aldri helt ser ut til å dø, noe jeg er veldig glad for i og med at hun er aldeles nydelig) alltid tilbød meg kaffe, og jeg ble selvfølgelig nødt til å svare ja for å virke voksen selv om jeg syntes det smakte piss, noe som er veldig logisk inne i hjernen til en 8-åring.

Jeg har dessverre ingen hatter enda, men noen gammel dame-skjørt, og et tannglass jeg skal putte gebisset mitt i. Jeg har til og med øvd på å ta vademekum (for det bruker gamle mye) i bunnen og blande ut med vann så jeg kan putte tennene oppi.
Når jeg er gammel får jeg sitte på bussen uansett, jeg kan danse full på bordene på resturanter uten at noen skjeller meg ut, for de regner med at jeg er senil, og jeg kan synge høyt og falskt og uhemmet mer eller mindre hvor som helst. Jeg skal synge "Jeg vil male hele verden kjære mamma" ganske mye, men sikkert litt andre ting også. Gerswin blant annet. Og Edith Piaf. Jeg skal sitte og late som om jeg strikker, men egentlig kan jeg ikke strikke, jeg har bare strikkepinner for å stikke forbipasserende i ryggen. Også skal jeg fråtse i Troika, Kongen av Danmark, kamferdrops og polkagriser, særlig på kvelden uten å pusse tennene etterpå, slik at den ene tannstubben jeg har igjen også faller ut. Jeg skal klage over gikta, brekke lårhalsen vær eneste vinter, og bruke stokk og brodder under skoene. Brodder brukte jeg for øvrig for første gang som 7-åring, det året jeg og min bestevenn Malin bestemte oss for at nå skulle vi ikke gli på isen med sherokksene våre mer, og dermed ønsket vi oss brodder til bursdagen. Mine var altfor store, og jeg fant fort ut at jeg kom til å angre på tapt barndom hvis jeg sluttet å gli på isen allerede da.

Kanskje noen vil påstå at jeg romantiserer alderdommen, noe de mest sannsynlig har rett i. Jeg synes dog at dette er en langt hyggeligere alderdom å planlegge enn den hvor mine nærmeste plasserer meg på et eldresenter der jeg deler rom med en jeg hater, og må ligge i min egen avføring i dagesvis før noen har tid til å gjøre noe, og dessuten spise grøt nesten hver dag. Nei, da vil jeg heller antaste fremmede 20-åringer, drikke tørr sherry dagen lang, og kanskje innimellom gå en tur på bingo.

Gøy med landsmål!

Dagens morsomme nynorskord:

-Olbogehola: betyr albuehullet, dvs innsiden av albuen, jeg trodde derimot lenge at dette fortreffelige ordet på bokmål ble oversatt til ”Ølvomhullet”. Hva et ølvomhull er er det vel bare fantasien som setter grenser for, men trodde kanskje kunne være navlen, eventuellt ukjent kroppsdel eller lite pattedyr som ligger gjemt veldig, veldig godt inne i pondusen. Det er også en teori om at ølvomhullet er den klumpen i magen man får når man er nervøs eller uggen. Men, nå viste løsningen seg å være langt mer logisk, og svært skuffende.

Groteske planer

Når jeg dør vil jeg gratineres. Eventuelt kan de bake meg i stenovn i sånn som det er utenpå fiskepinner. Det er godt. Å bli most med stavmikser og lagt på glass som oppbevvares i nederst i mormors fryser helt til noen skulle finne på å rydde der og kaster meg, eller bruker meg som spagettisaus er heller ikke å forakte. Eller at de, i stedet for å kremere meg på tradisjonelt vis, dynker meg i rom og sukker og flamberer meg. Eventuellt kan man rive ut lungene mine bak på ryggen sånn at det ser ut som om jeg har englevinger, som i Nattsvermeren, men da er det veldig viktig at jeg er død først for jeg frykter at det gjør vondt.