Byen der jeg bor

Hun spør ganske ofte om hvorfor jeg er så glad i Oslo, og jeg klarer aldri å komme med noe særlig til svar. I stedet blir jeg gående å tenke på byen, jeg blir nostalgisk og rar, og jeg tenker etterpå at jeg burde forklart henne at det ikke er selve byen jeg elsker, men alle de små tingene den passer på at jeg ikke glemmer. Klaprelyden når jeg går trappene ved Forskningsparken t-banestasjon i de hvite skoene. Å spise taco på trappa til begravelsesbyrået mens vi snakket lett om døden. Den dagen tre 12-årige vestkantjenter bestemmer seg for å oppdage hva som er øst for Operapassasjen, og vi dro på "Oppdag østkanten-ekskursjon" til Arbeidersamfunnets plass. Å ta Sognsvannsbanen for å titte på grafittien langs linja. Å se ham tisse i Hydro-parken. Den fantasiske bakgården ingen vet om, hvor jeg en gang skal spise romantisk middag med meg selv.

Denne byen rommer alt jeg vil at den skal romme, det er ikke selve byen som betyr så jævla mye, men Oslo er en bank som oppbevarer alle mine barndomsminner, relasjoner og anekdoter. Korketrekker'n, Blitz, det der absurde utestedet vi stjal så mye rart fra, julemarkedet i Margaretakyrkan, den oransje damen. Å gå på kino på Colosseum med verdens største oppsamling popcorn. Å late som man studerer på Blindern. Å stå på et tak klokken fire om natten og ville kaste seg lydløst utfor, midt i en by som har sluttet å pulsere i noen få, små sekunder.