Sjalu grøt

Underlig dette med at etter forelskelsen har forsvunnet, etter alle elementer av kjærlighet er visket ut en relasjon, så har sjalusien som regel fotfeste i sinnet ditt mye lenger. Er det rart at min tiltro til menneskesinnet forblir temmelig lav? Det er så ironisk at sjalusien, kanskje den nedrigste og småligste av alle menneskelige følelser, også skal være den følelsen det er vanskeligst å drepe. Og det er fascinerende hvor destruktivt (og effektivt!) sjalusien fungerer, hvor hardt den stikker og hvor ubehøvlet selvrettferdig den gjør deg.

For jeg tror det jeg misliker aller mest, og har størst problemer med å takle, er hvordan sjalusi rettferdiggjør seg selv på de underligste og mest ulogiske måter. Det er liksom ikke grenser for hvor jævlig man føler man har rett til å oppføre seg mot et annet menneske, sjalusien får deg til å legitimere enhver irrasjonell handling, og kan få deg til å føle deg helt på siden av menneskeheten, hevet over nesten ethvert regelverk. Det er en ekkel grøt av egoisme, lav selvtillit og selvrettferdighet, som etterlater alle involverte med en følelse av tomrom. Jeg ser positive ting i hele følelsesspekteret, selv i den dypeste depresjon ligger det elementer av kreativitet, men jeg klarer ikke se noe annet i sjalusien enn rendyrket smålighet. Og likevel virker den helt nødvendig innimellom.

Store barn

Vennene jeg alltid har hatt, som var barn da vi ble kjent, har blitt store. Jeg merket aldri noe til det underveis, men plutselig er de blitt så sinnsykt flinke, talentfulle, unge og lovende! Og jeg, like gammelmodig og veslevoksen som jeg alltid har vært, blir stolt og rørt og samtidig får jeg litt prestasjonsangst. Og enda er det ingen som har tatt ordentlig fatt på livet engang, vi er fortsatt bare unger (selv om jeg føler meg som om jeg har fylt 85 allerede). Rart at vi skulle havne inn i denne kunstnerklisjeen nesten alle sammen forresten.

Jeg skal reise rundt i Øst-Europa i en måned som nærmer seg lynfort, men jeg har ingen penger. Og jeg har allerede lånt alle pengene det er å låne (uten å skjønne hvordan jeg skal få betalt dem tilbake), jeg har har jobbet alle jobbene jeg tror jeg kan få (uten at det hjalp noe særlig), og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Så jeg låser meg inn i kjelleren på skolen med saksofonen, og tenker på helt andre ting.

Nærmere
enda nærmere
kom, skal jeg trykke deg tett inntil meg
huden min suger seg til din
mine nervetråder slynger seg rundt dine,
knyter seg fast
mitt hjerte gror inn i ditt hjerte

Nærmere, enda nærmere
med nål og tråd syr vi hendene våre sammen
kom, jeg skal spise deg levende
kom, jeg skal skremme deg i søvn

-Sten Morten Andersen

Jeg prøver å forklare
hjertet mitt de rasjonelle
og åpenbare
tingene
som at tiden
leger (nesten)
alle sår
og at
det de kaller kjærlighet
bare er
en kjemisk reaksjon
i hjernen, men
dette dumme hjertet
egentlig bare en klump
av blod og vev
ser ikke ut
til å
ville
høre.

Jeg har begått få dikt i løpet av livet (heldigvis), og de få som finnes liker jeg svært dårlig å finne igjen senere. Dikt er en vanskelig form som få behersker, og som lett blir temmelig banal. Men jeg fant dette i en gammel silkebok, og jeg kan ikke noe for at jeg fortsatt liker det ganske godt.

Det er i grunnen synd at han er så fucka i hodet. Han er jo egentlig en hyggelig fyr.

Litt om alt

Jeg er så full av ingenting for tiden at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, det er en så vanvittig paradoksal følelse, og jeg vet ikke helt hvordan man takler sånt. Det er en slags euforisk melankoli, det er ikke savn, men det er noe som mangler likevel. Jeg driver å skriver et stykke som jeg tror kan bli jævla bra, men jeg skjønner ikke hva det handler om eller hva jeg driver med. Det føles som å være kronisk stein (og jeg liker det litt). Jeg er full av selvtillit, men jeg bruker det ikke til noe.