Fragmenter av lykke

Det er vanskelig å være menneske. Det du tenker og føler er mest sannsynlig ikke noe annet enn oppgulp fra ting folk har tenkt mange ganger før deg, og det du sier blir bare enda et avkok av det igjen, og når man innser dette blir det ikke akkurat en styrke. Alt som er positivt har også en negativ del. Men selv om det er så ubeskrivelig, ubeskrivelig vanskelig, så finnes det også gode øyeblikk, fragmenter av lykke, noen fattige sekunder med konsentrert tilfredshet. Levd liv du får en kribling i magen av å se tilbake på. En lukt eller en farge som fortsatt kan treffe sansene dine som helt ny. De menneskene som slår deg i ansiktet sånn at du våkner opp uten at du på noen måte kunne forutse det, og som du håper kan fortsette å slå deg hardt i ansiktet så lenge du lever.

Onkel Skrue var den Disney-figuren jeg likte aller best som liten, og jeg leste det Don Rosa har laget om hvordan han ble rik igjen og igjen. Det er særlig stas når han finner gull i Klondyke. Han sto hver dag midt i elven med en sånn tallerken-ting og arbeidet. Han siler ut vann og sand, også håper han på at det er gull der. Og bare for å dra inn litt klisjeevisdom i barndomshelt-anekdoten, så har jeg fått høre at det visstnok er omtrent sånn som det man beveger seg gjennom hele livet. Mesteparten av tiden består av sand og dritt og slam, men innimellom, hvis du ser ordentlig godt etter og kanskje myser litt også, så hender det at du finner gullstøv.

Knott

Jeg har alltid lurt på hva slags type mennesker som spiser de hvite i Knott-posen. Alle jeg har kjent liker de brune og svarte best, inkludert meg selv. Men ganske nylig oppdaget jeg at min kjæreste foretrekker de hvite Knottene! Jeg ble selvfølgelig henrykt, nok et bevis på at vi utfyller hverandre perfekt. Etter litt research har det imidlertidig vist seg at ingen andre jeg kjenner heller har hørt om noen som foretrekker hvit Knott. De nærmeste hvit Knott-spisende relasjonene de hadde besto i ville rykter om folk som kastet i seg dusinvis av hvit Knott i en jafs. Jeg har blitt tipset av en om at det visstnok er best å ta alle tre fargene i munnen samtidig, men jeg er skeptisk. Jeg kan ikke helt få meg selv til å fatte at det kan bli bra så lenge en hvit Knott er involvert.

Den tidligere nevnte jenta som snart har cyanid-befengt gaffel i øyet har skrevet sang. Hun synger den for deg selv om du ikke har bedt om det. Og dessuten har hun bestemt at vi skal ha en slags maskot på kjøleskapet, en hårete grå kjøleskapsmagnet-sel hun har gitt navn. Den prater hun babyspråk til og oppfordrer alle andre til også å prate babyspråk til den. Straks fortoner likvideringsplanene mine seg langt mer seriøse. Jeg hater folk som skriver sanger om alt mulig rart. På leirskole var det ”Høvringssangen” (”Høvring-venn, kom igjen, fram med det gode humøret!”), i speideren var det lass på lass med sanger, og alt skulle være så jævla pedagogisk og positivt. På barneskolen sang vi alltid sanger, ”Til Ungdommen” og ”Du ska få en dag i mårra” og ”Tenke Sjæl” og alt det andre konstruktive. Jeg gir dette deler av skylden for at jeg så altfor tidlig ble ironisk, og at ingen derfor forsto humoren min før 7ende klasse. Natur og Ungdom er verst på sanger, også klemmer de hverandre hele tiden og har platonisk kroppskontakt. Faen. Nei til konstruktivitet på rim!

Jon Fosse

For en del år siden, da jeg var yngre og dummere enn det jeg er nå, satte Riksteatret opp "Ettermiddag" av Jon Fosse. Jeg var blitt invitert til førpremiere av regissøren i egen høye person, og satt livredd og svært ydmyk klemt mellom pressefotografer og kritikere, uvitende om hva det var jeg snart skulle få oppleve.

Jeg husker jeg syntes det var et mystisk stykke, ulikt noe jeg hadde sett før. Jeg innså at jeg ikke forsto halvparten av det, at det var noe underliggende i dialogene jeg ikke helt klarte å få tak på. Og jeg likte det, i ettertid kan jeg si at det nok var dette stykket som startet min interesse for den mer absurde teaterkunsten, det som ikke kunne forstås sånn helt med en gang.

Over årene har jeg gått fra Fosse til Beckett, og nå i det siste, tilbake til Fosse igjen. Jeg husker jeg ikke kunne forstå hvordan de eneste kulissene som ble brukt i stykket, var en kremgul sofa, en utklippsbok og noen vegger. Men samtidig som jeg ikke forsto, skjønte mitt lille barnehode på et eller annet vis at dette var stor teaterkunst, det var genialt, og jeg husker jeg snudde meg rundt i salen for å se om resten av publikum var "verdige", om de fortjente å oppleve noe slikt. Jeg konkluderte med at nei, det var de ikke, og det var ikke jeg heller, fordi dette overgikk min forstand.

Death, be not proud av John Donne

Death, be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadful, for thou art not so;
For those whom thou think'st thou dost overthrow,
Die not, poor Death, nor yet canst thou kill me.
From rest and sleep, which but thy pictures be,
Much pleasure; then from thee much more must flow,
And soonest our best men with thee do go,
Rest of their bones, and soul's delivery.
Thou art slave to fate, chance, kings, and desperate men,
And dost with poison, war, and sickness dwell;
And poppy or charms can make us sleep as well
And better than thy stroke; why swell'st thou then?
One short sleep past, we wake eternally,
And death shall be no more; Death, thou shalt die.

Noen ganger, når jeg er skikkelig sint, drister jeg meg til å skrive banneord flere ganger på et papir. Dette er en slik dag. Jeg har sittet og skrevet "Faen." i et kvarter nå. Jeg er en rebell.

Jeg tror det er i Aftenposten de pleier å intervjue en forfatter å spørre vedkommende om hva hun synes er den beste boktittelen, det beste sitatet osv. Jeg klarer ikke lenger å slappe av etter at dette spørsmålet ble stilt, manien har grepet meg med all sin kraft. Og når jeg først har slått meg til ro med en tittel kommer en annen rekandes på ei fjøl og er enda bedre. Nå orker jeg snart ikke grunne på dette spørsmålet mer, og har slått fast at Jonas Gardells "Og så går nok en dag av våre liv for aldri mer å komme tilbake" er, om kanskje ikke den aller beste, i det minste en ganske god boktittel (selv om boken ikke egentlig er spesielt bra).

Men jeg lurer enda på hva jeg ville svart hvis jeg fikk spørsmål fra Dagsavisen, hva er det mest ubrukelige jeg eier? Hvem kunne jeg tenke meg å sitte fast i heisen med? Jeg aner strengt talt ikke, men jeg vil nødig bli en av de kjipe folke som intervjues og svarer ting som "Alt jeg lærte på skolen var nyttig" eller "Aller helst vil jeg stå fast i heisen med min kone og barna mine på 2 og 4 år". Jeg eier en del nipsgjenstander som min mormor gir meg hver jul, engler i lakkert pappmasjé og slikt, men ingen vil sette kaffen i halsen av latter hvis jeg sier det. Huff, jeg får da bare inderlig håpe jeg aldri utretter noe særlig og ingen spør meg "artige" spørsmål som skal vise meg fra en ny side.

Hvor mange psykologer må det til for å skifte en lyspære?
Bare en, men lyspæren må ville det selv.