mandag, november 28, 2005

De siste dagene har jeg vært syk, og jeg har derfor brukt endel tid på å sose rundt på internettet og lese nye, ukjente blogger. Jeg hater folk som blogger. Jeg vurderer å legge ned min egen blogg i protest mot bloggsamfunnet, og fordi jeg er redd for at jeg skriver like dårlig som majoriteten av verdens bloggere. Man skulle tro at internett var en god ting, at et demokratisk medium var rettferdig og positivt. Men folk som virkelig burde holdt kjeft ser jo ut til å tro at selv om de ikke har noe, null, nada, niks (gjør jeg det klart nok at tallet er 0?) å formidle, så vil verden takke dem hvis de bidrar litt likevel. Vel, I got news for you sister, INGEN BRYR SEG OM HVA KATTEN DIN SYNES OM SNØ! Her har vi et nydelig eksempel på en av disse nuthodene, som desverre ble født før ultralyden kunne ha avslørt hans inkompetens tidlig nok.

lørdag, november 19, 2005

Byen der jeg bor

Hun spør ganske ofte om hvorfor jeg er så glad i Oslo, og jeg klarer aldri å komme med noe særlig til svar. I stedet blir jeg gående å tenke på byen, jeg blir nostalgisk og rar, og jeg tenker etterpå at jeg burde forklart henne at det ikke er selve byen jeg elsker, men alle de små tingene den passer på at jeg ikke glemmer. Klaprelyden når jeg går trappene ved Forskningsparken t-banestasjon i de hvite skoene. Å spise taco på trappa til begravelsesbyrået mens vi snakket lett om døden. Den dagen tre 12-årige vestkantjenter bestemmer seg for å oppdage hva som er øst for Operapassasjen, og vi dro på "Oppdag østkanten-ekskursjon" til Arbeidersamfunnets plass. Å ta Sognsvannsbanen for å titte på grafittien langs linja. Å se ham tisse i Hydro-parken. Den fantasiske bakgården ingen vet om, hvor jeg en gang skal spise romantisk middag med meg selv.

Denne byen rommer alt jeg vil at den skal romme, det er ikke selve byen som betyr så jævla mye, men Oslo er en bank som oppbevarer alle mine barndomsminner, relasjoner og anekdoter. Korketrekker'n, Blitz, det der absurde utestedet vi stjal så mye rart fra, julemarkedet i Margaretakyrkan, den oransje damen. Å gå på kino på Colosseum med verdens største oppsamling popcorn. Å late som man studerer på Blindern. Å stå på et tak klokken fire om natten og ville kaste seg lydløst utfor, midt i en by som har sluttet å pulsere i noen få, små sekunder.

fredag, november 18, 2005

Abba-fanatisme

Jeg skal jobbe resten av livet med å finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan dra tilbake i tiden å gå på Abba-konsert. Eller så vil jeg "ta en Dr. Lecter" og skjære av ansiktet til Bjørn Ulvaeus, for så å utgi meg for å være ham og dermed kunne gjenforene disse fire halvgudene. Eller sende avkuttede fingre i posten til Benny Andersson til de alle sammen kommer hjem til meg og spiller en konsert i stua mi. Jeg prøver å forklare min egen generasjon at Abbas genialitet ikke kan forbigås, men de vil simpelthen ikke høre.

lørdag, november 12, 2005

Melankolien har en uskyld og renhet over seg som sorgen ikke forstår. Det er noe deilig vakkert og naivt over melankolien, en romantisering av det dystre som forsvinner i det tristheten beveger seg ut i dypere farvann. Melankoli er å være trist for tristhetens skyld. Å, selv om man kanskje ikke vil innrømme det, mane fram sorgen, fordi den er så jævla vakker. En gang i tiden trodde jeg at tristheten bare var en forstørring av melankolien, og jeg presset grensene, jeg forsto ikke hva jeg drev med, og jeg gikk fra å være mye melankolsk til å være mye trist. Og plutselig var naiviteten og uskylden borte, det triste etset et hull på innsiden min og klumpet seg sammen til en hard ball som jeg ikke har noen kontroll over, og som ikke vil bli borte. Mens melankolien kan være kreativ, vakker og fruktbar er sorgen bare ingenting. Skikkelig mye tomhet, og ingen kreativitet. Ingen ord, men en hel masse isolasjon.

mandag, november 07, 2005

Alle menneskene jeg frykter og ikke forstår: Del II

Jeg er den som går når du gråter, for jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir livredd og forsvinner, i redsel for å gjøre noe galt. Hvis du forholder deg rolig, er fortvilet, men ikke viser følelsene utenpå, da kan jeg hjelpe. Jeg kan analysere, det er nemlig bare det jeg kan, analysere, tegne og forklare. Det er det som er meg, den spørrende og analyserende, slettes ikke så reflektert som du tror, men på tørr grunn nå. Jeg bruker ordene mine til å fortelle deg hva du er laget av og hvordan du takler det, og ofte har jeg rett, og noen ganger tar jeg feil. Men så fort ordene mine blir ubrukelige, så fort det er andre kommunikasjonsmetoder som gjelder, da mister jeg alle sansene mine, jeg blir døv og stum og blind. Jeg blir bare hos mine aller, aller nærmeste når de gråter, og det bare med en kraftanstrengelse.

søndag, november 06, 2005

Alle menneskene jeg frykter og ikke forstår

Jeg når ikke ut til noen, jeg er redd mennesker og avhengig av dem på samme tid, jeg liker ikke å høre på dem, men blir rolig av det. Jeg savner før, og hater nå, akkurat som jeg savnet før og hatet det som var nå før. Faen.

torsdag, november 03, 2005

Blod og ild?

I dag la jeg merke til at det i Frelsesarmeens logo står skrevet med store bokstaver "BLOD OG ILD". Dette relativt bastante kampropet stusset jeg litt over, for som jeg vet om har ikke Frelsesarmeen noen særlige blodige meritter på samvittigheten. Slagordet bringer tankene til en gjeng hardbarkede vikinger, ikke gamle mennesker i speideruniformer, som bruker fritiden til å stå i Majorstukrysset å synge "Min gud han er så fast en borg". Hvis Frelsesarmeen synes "BLOD OG ILD" er en passende oppsummering av deres organisasjon og hva de driver med, har Frelsesarmeen et alvorlig imageproblem. Jeg vil foreslå en nedre høydegrense på minimum 160 centimeter på strømpelesten, samt et årlig blot i lokalene ved hoved-Deichmann. Videre er det nok taktisk at samtlige medlemmer slutter å få "Vi over 60" i posten. Hvis nå Frelsesarmeen i tillegg legger ned Fretex og kjøper seg et kjempemessig våpenlager bestående av sabler og geværer for pengene, og fjerner de boksene du kan putte brukte klær i og begynner å stjele klærne i stedet (hvorpå de selvfølgelig dreper eieren på de mest bestialske måter), da snakker vi. Jeg venter i spenning på når den tiden kommer da vi må gjemme oss i juletrefest-tiden, fordi Frelsesarmeen har gitt opp julefeiring til fordel for plyndringer og massedrap.