fredag, desember 31, 2004

Hun påpeker at navnet mitt minner besynderlig om mannsnavnet Daniel, og lurer på om jeg egentlig er en gutt. Jeg ler anstrengt og lurer på hvordan det ville vært å pirke ut hjernen hennes med en gaffel dyppet i cyanid. Det er tidlig, altfor tidlig, og jeg har bare drukket halve kaffekoppen min. De fleste mennesker tar et hint når samtalepartneren din grynter i stedet for å svare "Ja" eller "nei", eller i et anfall av morgentrøtthet prøver å smøre eplejuice på brødskiven. Men nei, ikke denne jenta. Etter å ha rippet opp i alle traumene fra barndommen hvor Daniel Duppsko-sangen ble sunget hånlig uansett hvor man befant seg, går jenta nå løs på dialekter hun mener hun kan etterligne. Jeg får vite at hun har et godt språkøre, at hun snakker både fransk og spansk, og ikke minst at hun kan danse salsa. Gripende, svarer jeg i min mest bitende ironiske tone. "Ja, ikke sant?" får jeg til svar, og jeg innser at den eneste måten å få slutt på denne samtalen er å gå.

torsdag, desember 30, 2004

Gjenoppstanden!