Complaint Choir

Det her gjorde virkelig dagen min.
Vurderer å flytte til Finland sporenstreks, de nevner jo til og med lisensmannen!

Lisensmannen

Da jeg var liten var jeg i hovedsak redd for tre ting. Det ene var av en eller annen grunn å dø av sult i løpet av natten, og derfor hadde jeg alltid et knekkebrød og litt morrpølse stående i/ved sengen. Dessuten var jeg livredd barnevernet. Det bodde nemlig en dame som jobbet i barnevernet i blokka vår, og pappa fortalte alltid at hvis jeg ikke var snill så ville hun komme og hente meg (det er ikke før ganske nylig jeg innså at barnevernet ikke er der for å ta slemme barn fra foreldrene sine, men omvendt). Men den skumleste var likevel ikke barneverndamen med det rette, røde håret og de pedagogiske Uno-klærne, den skumleste av alle det var Lisensmannen. Pappa var NRK-hater på sin hals, og ikke faen om han skulle betale noe til Statskanalen, som jo var eid av antisemmitistiske Arbeiderpartitilhengere. I mine mareritt var Lisensmannen en liten mann med svart dress, stresskoffert og bowlerhatt, som med makt tvang seg inn i de tusen hjem og leverte skyhøye og blodig urettferdige bøter de aller fattigste, hvis eneste drøm var å kunne se søndagsfilmen i fred. Fredagskvelden var altså spennende på flere plan. Fluktplanen var like absurd som den var tåpelig, og besto i noe sånt som å kaste TV'en ut på balkongen, eller gjemme den med en duk og en blomstervase hvis man følte for å friste skjebnen. Hver gang det gikk i gangen ble pappa rastløs og kvikk i blikket (han hadde hørt at det hadde vært mye kontroller den siste måneden), og listet seg bort til TV'en for å skru ned lyden. Så lot vi som vi ikke var hjemme. Melodi Grand Prix var aldri mer spennende enn da jeg så Norges bidrag uten lyd i det vi hørte det gikk i heisen utenfor. Men her om dagen kom altså Lisensmannen på besøk i virkeligheten, og det var en enorm skuffelse. For det første hadde han ingen hatt, men slitent tredagerskjegg og langt hår. For det andre synes han det var greit å ikke slippe inn, og han satte aldri foten sin i dørkarmen for å ta seg inn med makt. Torpedoer med brede skuldre og solbriller sto heller ikke gjemt i gangen. Dermed var myten om Lisensmannen avlivet for godt, dessverre.

Det er ikke egentlig ruseffekten jeg er interessert i, det er de øyeblikkene som en gang har vært knyttet til dem, det er nostalgi og det er minner. Jeg prøver å finne fram til den gangen vi drasset vannpipa opp i skogen, Ben Borgen dukket opp, og jeg lo, og lo og klarte ikke slutte å le. Den morgenen hadde jeg våknet av at jeg holdt på å gå på veggen, i løpet av natten hadde en sinnsyk angst sneket seg over meg og sperret meg helt inne. Jeg klarte ikke gjøre noe, klarte ikke sitte stille eller bevege på meg, jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg visste ikke hvor dette kom fra eller hva det var. Men nå, samme kveld var plutselig alt perfekt, med jegergryte, tjall og en altfor kald hytte, oppvarmet av peis, stearinlys og nydelige mennesker.

Eller hva med Kongsberg i sommer! På en brygge da det var altfor, altfor varmt, helt til noen ikke gadd ligge stille mer, men kastet seg ut i det slimete vannet med ølflaske i hånda og solbriller på. Å, jeg husker jeg var redd for å bli tatt av strømmen! Etterpå lå jeg henslengt på brygga, i en slags euforisk lykkerus som ikke alkoholen kan ta æren for. Rudolf turte ikke bade, ølen tok aldri slutt, og i bakgrunnen et sted spilte noen Watermelon Man, en låt jeg enda ikke hadde rukket bli lei av. Det er dette jeg prøver å huske, all spriten, all hasjen, alt er bare forsøk på å gjenskape øyeblikk som det, banalt enkle øyeblikk hvor kanskje ikke rusen trengte å ha vært med i det hele tatt, men hvor den senere har fått all æren for å skape en lykkefølelse jeg sjeldent opplever.

Hurra for livet!

Det hele begynte i går kveld. Leselampen min eksploderte da jeg skulle tenne den for å lese en bok. Jeg glemte den ene saksofonen på veien ut. Jeg gikk inn for å hente saksofonen, og glemte brusboksen jeg hadde i hånda 2 sekunder før. Da jeg skulle gå av trikken gikk karabinkroken på den ene saksofonbagen i stykker, og den falt ned i det dørene åpnet seg. Da jeg skulle plukke den opp mistet jeg telefonen min, og den trillet under noens ben. Det var såvidt jeg fikk samlet sammen tingene min før trikken kjørte videre. I dag morges våknet jeg og var kvalm. Jeg hadde altfor tung veske, og saksofonbagen var umulig å bære, da den jo gikk i stykker i går. Jeg kom for sent til prøve i første time, fant ingen blyant og brukte masse tid på å rote rundt etter noe å skrive med. Etter å til slutt ha funnet en fikk jeg også låne blyantspisser, men den mistet jeg på gulvet, og jeg brukte enda noen sekunder på å finne den igjen. Prøven gikk dårlig. Etter lunsj viser det seg at vår lærer i ensembleledelse har dratt til Tenerife, og vikaren har enorm snurrebart. Blir satt ut av snurrebarten. Jeg ble selvfølgelig den tilfeldige utvalgte til å lede koret med kyndig hånd gjennom Bellmanske strofer. Jeg ble grusomt nervøs og klarte ingenting, det hele endte med at bartemannen sto bak meg og løftet armene mine rundt omkring. Altså ingen suksess. Øving etter skolen gikk dårlig. Dessuten er jeg syk og tett i nesen. Og på vei inn døren hjemme falt navneskiltet jeg arvet etter min morfar av nøkkelknippet.

Knarkerjævel

Klokka er altfor lite, det er altfor mye kveld igjen. Du fryser på føttene og er tett i nesen, du har ikke gjort noe av alt det vettuge du skulle gjøre i dag, uken føles uenderlig men det er bare tirsdag."Narkoman" ruller i repeat i bakgrunnen 
igjen og igjen og understreker den dårlige samvittigheten i magen. 
Du sitter og ser på livet ditt som rakner sakte opp på sidene, kveldene som aldri slutter og de frynsete nervene. Også innser at dette kan du ikke skrive noe om, det er allerede beskrevet altfor godt i låta.