My biggest fear is that if I let you go, you'll come and get me in my sleep

Hånden hans var varm og kald på samme tid, som om den var varm innerst et sted, men at det hadde lagt seg en hinne av kulde rundt. Den første rimen om høsten, når du sykler til skolen og for første gang innser at nå er sommeren ubønnhørlig forbi, (til tross for at det er i slutten av oktober har du tviholdt på sommeren) den rimen har lagt seg utenpå hånden hans. Det var først da jeg kjente det at jeg begynte å gråte. Men han ble roligere av at jeg holdt hånden hans, søvnen virket ikke så oppstykket, som om det hjalp ham å holde seg litt lenger i samme drøm uten å bli distrahert av en ny. Pusten hans ble roligere og jeg tenkte at "Jaja, jeg får vel sitte her og drikke kaffen min og gråte og holde ham i hånden hvis det hjelper litt". Så satt vi der. Jeg sier vi, for jeg var jo ikke alene, han sov og var annerledes, men det var jo fortsatt ham på et eller annet vis.

Gamlehjem lukter en blanding av sepe og urin som jeg virkelig ikke kan fordra, det sitter død i veggene og i gulvene, døden bor under sengen din og finnes i maten du spiser, klærne du har på deg, og menneskene du snakker med. Men han lallet i vei, vekslet mellom å nynne på en gammel sjømannsvise og å sove. Jeg håper han ikke merker luktene og lydene, og stemningen i rommet.