Objektiv

Lengselen er den samme som før, følelsene er de samme som før, og det irriterer meg at man må gå gjennom disse tingene på nytt og på nytt, for hver ny person, og at det er så utrolig likt,
den samme forelskelsen nå som før, den samme usikkerheten, den samme overveldende trangen til kroppskontakt, behovet for å komme innpå, være helt nærme, krype inn under huden på et annet menneske, selv om man vet det ikke går, og behovet for bekreftelse, alltid denne bekreftelsen, faen heller.

Det som irriterer meg mest er vel at jeg gjennomskuer akkurat hva det er, at jeg ikke lar meg selv være forelsket, men at jeg må stikke hull på det, analysere det i hjel, støtte meg på biologi og kjemi og sånne fine, håndfaste ting, når sannheten er at dette ikke er håndfast i det hele tatt, kjærlighet må være det mest diffuse og absurde som finnes, rendyrket subjektivitet, og likevel skal jeg absolutt prøve meg med vitenskapelig objektivisme, som om det hjelper meg til å beholde kontrollen hvis jeg kan bortforklare det hele som en haug med rabiate hormoner. Det hjelper ikke, og jeg glipper, men altfor sakte, jeg vil at det skal glippe fortere, så er det ferdig fortere, det er bedre om det bare glipper og går til helvete, så kan jeg i det minste gjenvinne kontrollen. Faen.

Vet du hva jeg snakker om, min venn?

Hvordan kan det være plass til så mye lengsel i et lite liv? Hvordan klarer hjernen uten min hjelp å koke sammen så mange imaginære samtaler, så mange whiskykvelder og turer i parker og kinobesøk og fyllefrokoster? Jeg kan ikke fordra å være forelsket, jeg føler at jeg mister kontrollen fullstendig, samtidig som jeg vet at dette er den beste tiden, og at hvis jeg bare hadde klart å slappe av, flyte av sted, så hadde alt ordnet seg. Og det kommer til å ordne seg, det kommer til å bli whiskykvelder, det tar bare så lang tid, for jeg er forelsket nå, akkurat nå, ikke om to uker, eller sannsynligvis da også, men man kommer likevel ikke unna at det er sånn akkurat nå, just nu, og hvordan skal jeg klare å slappe av og flyte av sted og ta det med ro når hver fiber i kroppen skriker at det er nå det gjelder, hva venter du på egentlig, kom igjen din idiot, dette er kjærlighet for faen! Det er jo ikke det, prøver jeg å si, det er hormoner og bekreftelsesbehov og vårkåthet, dette er bare kjemi, evolusjonens billigste triks, det mest åpenbare kapitlet i naturfagsboka. Men det føles bare ikke sånn akkurat nå.

Mere

På veien hjem blir jeg overrumplet av det første vårregnet, det første regnet som ikke er gufsete og kjipt men derimot er friskt og ikke spesielt kaldt, og kommer med den utmerkede bonusen at den også vasker byen midlertidig ren for bjerkepollen. Jeg møter et pinnsvin som roter i løvet (aldri før har jeg opplevd et slikt yrende dyreliv som i grensen mellom Torshov og Grunerløkka, på den samme strekningen har jeg også møtt en grevling og i hvert fall to andre pinnsvin), og jeg går og tenker på at jeg er forelsket igjen, for sikkert tiende gangen bare siden jul, og nettopp denne flyktigheten gjør at jeg virkelig kan kose meg med det, planlegge bryllup og fremtidige boliger og se for meg svigerforeldre, uten å måtte bekymre meg for realiteter. Fantasifostre og virkelige mennesker trives side om side, selv om til og med jeg begynner å miste oversikt over hvem som er hva. Tilværelsen er bare lett inspirert av virkeligheten, og jeg lurer litt på om jeg holder på å bli gal, men i så fall burde jeg blitt gal før, i så fall trenger verden flere gale. Jeg tør påstå at hvis dette er å bli gal lider verden under en akutt mangel på galskap.