Når venner blir gamle og dør

Han husker meg ikke. Han har et bilde av meg på nattbordet, men han husker meg ikke. Den lille, store mannen med den store nesen ser helt ut som før, og likevel er han en ganske annen. I øynene hans ligger det noe jeg ikke vet hva er, eller klarer å beskrive, men som det gjør fryktelig vondt å se på. Hun kalte det mistenksomhet, jeg vil heller kalle det overveldelse. Demente ser alltid ut som om verden overvelder dem, men ikke på en god måte, som når du står oppe på 5-meteren som barn og ser på avstanden ned til bassengvannet med store, ville sommerfugler i magen. Dette er en annen type overveldelse, den ligner mer på frykt enn på mestringsbehov, det er mer apati enn mot i øynene hans.

Og det er så rart å se hvordan rollene er byttet om. Det var han som visste alt, det var han som hadde de store, trygge hendene og livsvisdommen, mens du var et lite barn som ikke fikk leke i gaten alene. Plutselig er det du som har flest ord i volkabularet, det er du som drikker kaffe, og han bare ligger der og våser og kjenner deg ikke igjen.

Rommet ditt er altfor lite, hvor har de gjort av deg? Livet ditt, har de kastet det? Hvor er de løvtynne koppene fra Kina, hvor er smultringene, det ustemte pianoet? Har de kastet mandolinen, skipsklokken og kulespillet? Jeg husker fortsatt telefonnummeret ditt, adressen til hytta på Tjøme og hva søsknene dine heter, men hva hjelper det at jeg husker livet ditt når du ikke husker det selv.

En kjempestor stein av en person har bare smuldret bort litt etter litt, nå synker han i havet og blir borte. Kjære gamle venn, hvem hadde trodd at ensomheten skulle innhente deg til slutt? Ikke jeg, aldri i verden.