Sjalusi er en underlig følelse, den føles så bakvendt og meningsløs og på en måte speilvender alt det fine i en relasjon. Det snur opp ned på all du liker i den andre personen, og gjør henne full av hull og baktanker som egentlig ikke er der, hvisker ut grensen mellom virkelighet og fantasi, men ikke på den fine, naive måten som en forelskelse gjør. Det er en omvendt forelskelse, og gjerne en ganske smertefull som sådan. Faen ta.

I dag tok jeg opp meg selv når jeg øvde. Et øyeblikk var jeg overbevist om at noen hadde gått inn på øverommet mitt og spilt inn seg selv på sax mens jeg var på do, for det virket ikke sannsynlig at det var mitt verk. Men det må jo ha vært det, og jeg er en underlig blanding av sjokkert og imponert. Jeg kan jo spille, hurra!

Haha.

Ikke stykkevis og delt

Litt etter litt blir jeg noe jeg tror er et dårlig menneske. Jeg tror ikke lenger på noen ting. Jeg tror at har man Nina Hagen og et glass Jãgermeister med is i, så har man egentlig alt man trenger. Jeg tror ikke på solidaritet, jeg tror ikke på å være snill, men jeg tror heller ikke på å være misantropisk og samfunnskritisk og sinna. Jeg tror ikke på å gå i demonstrasjonstog, jeg tror ikke på underskriftskampanjer, studiesirkler eller å være veganer. En etter en har de tingene jeg sto for bleknet, jeg mener fortsatt det samme, men jeg bryr meg ikke, jeg mener det ikke fullt og helt. Sakte men sikkert har jeg brutt ned hvert eneste prinsippfaste ben i kroppen min, og igjen står, ja, Nina Hagen og Jãgermeister. Det viktigste er at jeg har det bra, jeg skjønner ikke hvordan jeg kan sitte å si det, men det har blitt sånn. Det verste er at jeg trives med det.

Er piercing i brystvorta en dum idé?

Beyond the horizon of the place we lived when we where young

Vår nydelige, enorme trebalkong i Åsaveien 14 var virkelig et magisk sted. Vi hadde sukkererter i den midterste blomsterkassen, poteter og tomater og blomster med underlige navn og glorete farger. Pappa tok bilder av solnedgangene i Åsaveien 14, for det var Gud som viste seg for oss sa han. Rett før det skumret var Oslo enormt, gigantisk, det største og vakreste i hele verden, og vi hadde den beste utsikten. Solen gikk akkurat ned i horisonten, KPMG-bygget hadde ingen bygget enda, og jeg hadde enda ikke lært ordet "klisjé". Den rosa blokken som i virkeligheten sto nede ved Majorstuhuset var tusen mil unna (Jeg har forøvrig aldri sett den noe annet sted enn fra vår balkong, så for alt jeg vet kan det faktiske ligge tusen mil mellom Åsaveien 14 og den rosa blokken som burde ligge ved Majortsuhuset). Alt var så enormt, og enda hadde ingen fortalt meg om verdensrommets uenderlighet,som for alvor utfordret mine metafysiske begreper. Jeg liker tanken på at jeg aldri kommer til å helt forstå akkurat det der.

Nye blogger suger.

Mitt liv som telefonselger

-Hei, goddag, jeg ringer i fra Infonor i Oslo angående brannsikkerhet, snakker jeg med huseieren?
-Jeg er ikke interessert i brannsikkerhet, jeg bor nemlig i murhus.
-Det blir ikke brann i murhus?
-Nei.
-Du har aldri sett et ubrent murhus før?
-Nei, mur brenner ikke.
-Neihei, det betyr vel kanskje at alt invetaret ditt er laget av mur også? Snakker du til meg via din murtelefon kanskje? I mursofaen, omkranset av murvegger og murgulv og murtak? Gjør du det? Forstyrret jeg deg i mens du leste i en murstein av en bok? Beklager så mye. Det må vel bli ganske varmt hos deg på sommeren, med all den muren? Jeg håper da inderlig du har et godt airconditioninganlegg? Du har kanskje bygd deg et anlegg i mur?
-Klikk.