torsdag, august 31, 2006

Den oransje damen

I dag så jeg den tidligere nevnte oransje damen igjen, for første gang på nesten et år! Hun har frekventert byens loppemarkeder i flere år, og jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at hun var nabo med min kjæreste. Nå er alt lenge siden, og Frogner har igjen blitt en fjern bydel, men det var fint å se at den oransje damen lever i beste velgående. Det beste var dog ikke gjennsynsgleden, det faktum at hun på føttene hadde et par grå og signalgule joggesko.

mandag, august 28, 2006

Gleder meg som en gris

Jeg skal hente henne på Majorstua i morgen, så skal vi dra å treffe noen venner av meg. Hun blir med på konsert, også skal hun sove hos meg fra tirsdag til onsdag, og hvis alt går bra, fra onsdag til torsdag. Etter det får vi ser hva som skjer. Jeg kjenner henne ikke så godt, og jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, hun gjør meg beklemt og sjenert, hun skjærer gjennom rommet som en kniv, som om hun har all selvtilliten i verden, og jeg blir helt satt ut, jeg får sommerfugler i magen og det skjelver i knærne. Herregud, tenk at hun skal bli min!

(For ordens skyld bør det kanskje nevnes at det er snakk om en saksofon).

torsdag, august 17, 2006

"Hva er det med deg Danielle? Du ser jo mer EMO ut en vanlig jo, du er helt død i ansiktet". Ingen skjønner det at de gangene jeg er helt, helt stille, går sakte og er død og rar, ingen skjønner at det er de gangene jeg er det lykkeligste mennesket i hele verden. De fotballguttene som rangler gjennom Regjeringskvartalet med hver sin Tuborg, de synger så fantastisk vakkert i kveld. De synger mannskor fra Sovjet, eller nei, det er bedre enn som så, de synger gammel kirkemusikk, de synger Kyrie Eleison i en gresk kirke jeg aldri har besøkt, med hver sin Tuborg og hvert sitt supporterskjerf, og jeg får frysninger på ryggen. Den fulle mannen som blokkerer utgangen når jeg prøver å gå av trikken, han er for full til å skjønne hvor bra han har det, men han har det virkelig bra, i kveld er han ingen uteligger, han er en pensjonert snekker med mange barn og en nydelig gammel kone, som grer det lange, hvite håret sitt på sengekanten hver eneste kveld, og ser så nydelig ut som bare hans gamle kone kan gjøre. I kveld bor han ikke alene i en trygdebolig på Carl Berner, han bor i et lite slott med sine barn og barnebarn og kanskje oldebarn, og de drikker vin til maten hver eneste dag og det regner aldri. I kveld er alle mennesker snille, og jeg ser kanskje død ut, men føler meg så rolig, inne i meg kjenner jeg et blikkstille vann med morild, med bare små krusninger laget av insekter innimellom, og ytterst i horisonten skumrer det fortsatt, stille, stille.

lørdag, august 05, 2006

"Det der gjorde skikkelig vondt. Rev og slet og raspet i nervetrådene mine med ostehøvel og hagesaks, helt uten forvarsel. Når sant skal sies vet jeg ikke helt om jeg overlever."

"Ta deg en ronk og kom over det."

"Jaja."

fredag, august 04, 2006

My biggest fear is that if I let you go, you'll come and get me in my sleep

Hånden hans var varm og kald på samme tid, som om den var varm innerst et sted, men at det hadde lagt seg en hinne av kulde rundt. Den første rimen om høsten, når du sykler til skolen og for første gang innser at nå er sommeren ubønnhørlig forbi, (til tross for at det er i slutten av oktober har du tviholdt på sommeren) den rimen har lagt seg utenpå hånden hans. Det var først da jeg kjente det at jeg begynte å gråte. Men han ble roligere av at jeg holdt hånden hans, søvnen virket ikke så oppstykket, som om det hjalp ham å holde seg litt lenger i samme drøm uten å bli distrahert av en ny. Pusten hans ble roligere og jeg tenkte at "Jaja, jeg får vel sitte her og drikke kaffen min og gråte og holde ham i hånden hvis det hjelper litt". Så satt vi der. Jeg sier vi, for jeg var jo ikke alene, han sov og var annerledes, men det var jo fortsatt ham på et eller annet vis.

Gamlehjem lukter en blanding av sepe og urin som jeg virkelig ikke kan fordra, det sitter død i veggene og i gulvene, døden bor under sengen din og finnes i maten du spiser, klærne du har på deg, og menneskene du snakker med. Men han lallet i vei, vekslet mellom å nynne på en gammel sjømannsvise og å sove. Jeg håper han ikke merker luktene og lydene, og stemningen i rommet.

onsdag, august 02, 2006

Jeg skriver sjeldent politisk, da jeg synes det er mer enn nok bloggere som gjør det, men jeg holdt på å implodere/eksplodere/krepere/erklære meg selv sinnsyk av sinne da jeg bladde gjennom Dagbladet i ettermiddag, og klarer ikke styre meg. Jeg har vært på ferie, og heldigvis ikke fått med meg den avskyelige voldtektsdebatten som farer over norges aviser. I dagens utgave av Dagbladet er mer enn 20 mennesker involvert i en artikkel om de høye voldtektstallene i Oslo i sommer, men det er knapt noen som snakker om de faktiske gjerningsmennene. De intervjuer Norway Cup-jenter som alltid tar drosje hjem fra byen, og snakker med norske kjendiskvinner som alle sammen sier det samme: Gå på selvforsvarskurs, ta taxi, ikke drikk, ikke gå i egne tanker, hold deg hjemme, så unngår du å bli overfalt. Det hele toppes av Brit Opjordsmoen ved Dixi-senteret (et navn jeg alltid har stusset over):
Jeg skulle gjerne hattt en diskusjon om ansvarsbegrepet og det å ta var på seg selv. Det er ingen grunn til at jenter i Oslo ikke skal ta de samme forholdsreglene som jenter i London og New York må ta.

Hadde jeg kommet traumatisert og ødelagt inn til fru Opjordsmoens kontor på Dixi-senteret, etter å ha blitt penetrert av en klump søppel av et menneske, tror jeg ikke det var helt det jeg hadde trengt å høre. Det er ikke sikkert jeg ville løpt rett hjem for å ta selvmord, men jeg ville i hvertfall ha vurdert det nøye. Jeg tror jeg skal dra til månen og aldri snakke med et levende menneske igjen, folk er for heslige til at jeg kan ånde samme luft som dem.

tirsdag, august 01, 2006

Når venner blir gamle og dør

Han husker meg ikke. Han har et bilde av meg på nattbordet, men han husker meg ikke. Den lille, store mannen med den store nesen ser helt ut som før, og likevel er han en ganske annen. I øynene hans ligger det noe jeg ikke vet hva er, eller klarer å beskrive, men som det gjør fryktelig vondt å se på. Hun kalte det mistenksomhet, jeg vil heller kalle det overveldelse. Demente ser alltid ut som om verden overvelder dem, men ikke på en god måte, som når du står oppe på 5-meteren som barn og ser på avstanden ned til bassengvannet med store, ville sommerfugler i magen. Dette er en annen type overveldelse, den ligner mer på frykt enn på mestringsbehov, det er mer apati enn mot i øynene hans.

Og det er så rart å se hvordan rollene er byttet om. Det var han som visste alt, det var han som hadde de store, trygge hendene og livsvisdommen, mens du var et lite barn som ikke fikk leke i gaten alene. Plutselig er det du som har flest ord i volkabularet, det er du som drikker kaffe, og han bare ligger der og våser og kjenner deg ikke igjen.

Rommet ditt er altfor lite, hvor har de gjort av deg? Livet ditt, har de kastet det? Hvor er de løvtynne koppene fra Kina, hvor er smultringene, det ustemte pianoet? Har de kastet mandolinen, skipsklokken og kulespillet? Jeg husker fortsatt telefonnummeret ditt, adressen til hytta på Tjøme og hva søsknene dine heter, men hva hjelper det at jeg husker livet ditt når du ikke husker det selv.

En kjempestor stein av en person har bare smuldret bort litt etter litt, nå synker han i havet og blir borte. Kjære gamle venn, hvem hadde trodd at ensomheten skulle innhente deg til slutt? Ikke jeg, aldri i verden.