Ego

Jeg synes til stadighet folk forteller at foreldrene deres alltid sa til dem at de aldri kunne bli til noe, og at dette er grunnen til at livene deres gått like ned i vannklosettet. Hadde bare voksenpersonene rundt dem støttet opp rundt deres tidligste valg, og fortalt dem at det de gjorde var bra, hadde alt også blitt bra.

Personlig har jeg det omvendt. Jeg skulle ønske jeg hadde en autoritet rundt meg selv som barn, som fortalte meg at jeg var helt, helt allminnelig. At jeg ikke hadde spesielle gaver eller talenter, at livet mitt kom til å bli ræl, og at ingen kom til å komme i begravelsen min. Jeg skulle ønske det fantes noen, hvis mening betydde noe for meg, som ikke fortalte meg at jeg i løpet av livet kunne gjøre akkurat hva jeg ville, kunne bli hva jeg ville, at alt lå grenseløst og åpent foran meg. Mitt åtte år gamle ego hadde hadde godt av en viss bakkekontakt

Jeg er en smiger-junkie, for det er det egoet mitt er oppfostret på. Og jeg gjør hva som helst, bare noen forteller meg at jeg er kreativ eller intelligent eller skriver bra. Jeg vrenger sjelen min, uansett hvor smertefullt det er, bare for at noen skal si at jeg har et poeng. Jeg gjør det akkurat nå. Fortell meg at jeg er genial og jeg er solgt, jeg vet jo at du har rett, trengte bare å få høre det fra enda en kilde.

Jeg tør aldri satse, frykten for å oppdage at mitt potensiale ikke er fullt så stort som jeg trodde, at jeg har blitt løyet for, at alt det jeg bygger min selvfølelse på er galt, den frykten er større enn meg. Større enn nesten alt tror jeg, jeg ville solgt bestemoren min til en suspekt fyr i Skippergata, bare for å slippe å oppleve det. Jeg ender opp på akkurat samme sted som de som ikke blir noe fordi de tror ikke har det i seg. Forskjellen er bare at jeg frykter, mens de tror de vet, og instiller seg deretter.

Jeg innrømmer at jeg godt kan like å få reaksjoner som ikke er positive, ikke som et opprør mot noe, men bare for å senke forventningene til meg selv en smule. Det forventes store ting av meg, selv om det hele tiden blir understreket at kjærligheten til meg er betingelsesløs, ingen er mindre glad i meg selv om jeg ikke bruker mitt fulle potensiale. Selvfølgelig. Den personen mine barndomsforbilder har konstruert for meg, den personen kan jeg aldri nå lenger enn til knærne. Og ingen jeg kjenner liker meg mindre av den grunn, bortsett fra meg selv.

Dancing in my pocket, worms eat my skin

Utenpå meg ligger det et lag, omtrent som det fettlaget som ligger rundt nyfødte kalver de gangene det vises kufødsler på Norge Rundt. Jeg liker å tro at det blir borte hvis jeg klarer å sette ord på det, men lingvistiske lover har gjort det umulig. Jeg innser mer og mer hvor utilstrekkelige ordene mine er, hvor banale og solbleke etterligner de blir av virkeligheten, og hvor ute av stand jeg er til å formidle meg selv til omverdenen. Fettlaget rundt meg isolerer meg fra alle de jeg bryr meg om, jeg ser dem helt tydelig og vi prater og livet er fint, men jeg kommer meg aldri helt fram til dem, det ligger alltid en ugjennomtrengelig hinne mellom meg og alle andre, og jeg ser ut til å være den eneste som merker det. En gang, etter inntak av en del underlige piller, skrev jeg med stor patos at jeg ville ha ord som kunne rive ned himmelen for så å bygge den opp igjen. Kravene mine har minsket siden da. Jeg vil ha ord som kan rive ned meg selv og bygge det hele opp igjen, og mer enn det trenger jeg ikke. Jeg vil ikke forandre verden eller utrette store ting, jeg skulle bare ønske jeg helt enkelt klarte å ha det bra.

Hvis jeg skal nærme meg beskrivelser av alt det vonde og ugjennomtrengelige vil det enten være banalt eller bare uforståelig. Som å se actionfilm på en bærbar tv uten lyd, fullstendig meningsløst og ganske stusselig. Jeg føler sterkt, intensivt og skiftende, blir revet i stykker av ensomhet men vil helst være alene, jeg er et levende paradoks, motsetningene i meg kriger hele tiden om enevelde, de biter og river og slåss, og kroppen min er altfor liten til å ha plass til alt dette. Inne i meg bor en sånn greie som er i Alien-filmene, de som sprenger ut av magen din, jeg liker å tro det ikke skremmer meg, men det er løgn.