Mere

På veien hjem blir jeg overrumplet av det første vårregnet, det første regnet som ikke er gufsete og kjipt men derimot er friskt og ikke spesielt kaldt, og kommer med den utmerkede bonusen at den også vasker byen midlertidig ren for bjerkepollen. Jeg møter et pinnsvin som roter i løvet (aldri før har jeg opplevd et slikt yrende dyreliv som i grensen mellom Torshov og Grunerløkka, på den samme strekningen har jeg også møtt en grevling og i hvert fall to andre pinnsvin), og jeg går og tenker på at jeg er forelsket igjen, for sikkert tiende gangen bare siden jul, og nettopp denne flyktigheten gjør at jeg virkelig kan kose meg med det, planlegge bryllup og fremtidige boliger og se for meg svigerforeldre, uten å måtte bekymre meg for realiteter. Fantasifostre og virkelige mennesker trives side om side, selv om til og med jeg begynner å miste oversikt over hvem som er hva. Tilværelsen er bare lett inspirert av virkeligheten, og jeg lurer litt på om jeg holder på å bli gal, men i så fall burde jeg blitt gal før, i så fall trenger verden flere gale. Jeg tør påstå at hvis dette er å bli gal lider verden under en akutt mangel på galskap.