Vet du hva jeg snakker om, min venn?

Hvordan kan det være plass til så mye lengsel i et lite liv? Hvordan klarer hjernen uten min hjelp å koke sammen så mange imaginære samtaler, så mange whiskykvelder og turer i parker og kinobesøk og fyllefrokoster? Jeg kan ikke fordra å være forelsket, jeg føler at jeg mister kontrollen fullstendig, samtidig som jeg vet at dette er den beste tiden, og at hvis jeg bare hadde klart å slappe av, flyte av sted, så hadde alt ordnet seg. Og det kommer til å ordne seg, det kommer til å bli whiskykvelder, det tar bare så lang tid, for jeg er forelsket nå, akkurat nå, ikke om to uker, eller sannsynligvis da også, men man kommer likevel ikke unna at det er sånn akkurat nå, just nu, og hvordan skal jeg klare å slappe av og flyte av sted og ta det med ro når hver fiber i kroppen skriker at det er nå det gjelder, hva venter du på egentlig, kom igjen din idiot, dette er kjærlighet for faen! Det er jo ikke det, prøver jeg å si, det er hormoner og bekreftelsesbehov og vårkåthet, dette er bare kjemi, evolusjonens billigste triks, det mest åpenbare kapitlet i naturfagsboka. Men det føles bare ikke sånn akkurat nå.