Objektiv

Lengselen er den samme som før, følelsene er de samme som før, og det irriterer meg at man må gå gjennom disse tingene på nytt og på nytt, for hver ny person, og at det er så utrolig likt,
den samme forelskelsen nå som før, den samme usikkerheten, den samme overveldende trangen til kroppskontakt, behovet for å komme innpå, være helt nærme, krype inn under huden på et annet menneske, selv om man vet det ikke går, og behovet for bekreftelse, alltid denne bekreftelsen, faen heller.

Det som irriterer meg mest er vel at jeg gjennomskuer akkurat hva det er, at jeg ikke lar meg selv være forelsket, men at jeg må stikke hull på det, analysere det i hjel, støtte meg på biologi og kjemi og sånne fine, håndfaste ting, når sannheten er at dette ikke er håndfast i det hele tatt, kjærlighet må være det mest diffuse og absurde som finnes, rendyrket subjektivitet, og likevel skal jeg absolutt prøve meg med vitenskapelig objektivisme, som om det hjelper meg til å beholde kontrollen hvis jeg kan bortforklare det hele som en haug med rabiate hormoner. Det hjelper ikke, og jeg glipper, men altfor sakte, jeg vil at det skal glippe fortere, så er det ferdig fortere, det er bedre om det bare glipper og går til helvete, så kan jeg i det minste gjenvinne kontrollen. Faen.