Store barn

Vennene jeg alltid har hatt, som var barn da vi ble kjent, har blitt store. Jeg merket aldri noe til det underveis, men plutselig er de blitt så sinnsykt flinke, talentfulle, unge og lovende! Og jeg, like gammelmodig og veslevoksen som jeg alltid har vært, blir stolt og rørt og samtidig får jeg litt prestasjonsangst. Og enda er det ingen som har tatt ordentlig fatt på livet engang, vi er fortsatt bare unger (selv om jeg føler meg som om jeg har fylt 85 allerede). Rart at vi skulle havne inn i denne kunstnerklisjeen nesten alle sammen forresten.