Sjalu grøt

Underlig dette med at etter forelskelsen har forsvunnet, etter alle elementer av kjærlighet er visket ut en relasjon, så har sjalusien som regel fotfeste i sinnet ditt mye lenger. Er det rart at min tiltro til menneskesinnet forblir temmelig lav? Det er så ironisk at sjalusien, kanskje den nedrigste og småligste av alle menneskelige følelser, også skal være den følelsen det er vanskeligst å drepe. Og det er fascinerende hvor destruktivt (og effektivt!) sjalusien fungerer, hvor hardt den stikker og hvor ubehøvlet selvrettferdig den gjør deg.

For jeg tror det jeg misliker aller mest, og har størst problemer med å takle, er hvordan sjalusi rettferdiggjør seg selv på de underligste og mest ulogiske måter. Det er liksom ikke grenser for hvor jævlig man føler man har rett til å oppføre seg mot et annet menneske, sjalusien får deg til å legitimere enhver irrasjonell handling, og kan få deg til å føle deg helt på siden av menneskeheten, hevet over nesten ethvert regelverk. Det er en ekkel grøt av egoisme, lav selvtillit og selvrettferdighet, som etterlater alle involverte med en følelse av tomrom. Jeg ser positive ting i hele følelsesspekteret, selv i den dypeste depresjon ligger det elementer av kreativitet, men jeg klarer ikke se noe annet i sjalusien enn rendyrket smålighet. Og likevel virker den helt nødvendig innimellom.