Konsepter av fare og sorg

Noen ting gjør mer vondt enn andre ting, og når noe er så ubehagelig at du ikke klarer å tenke på det uten å begynne å gråte og bli slått ut av apati, da tror jeg det er best å fortrenge det. Ikke for godt altså, det sier jo seg selv at ikke det er spesielt sunt, men enn liten stund, til man har fått det såpass på avstand at man kan plukke det fra hverandre og sakte men sikkert få bit etter bit til å forsvinne. Man trenger en viss distanse for at ikke denne dissekeringen skal sluke opp hele livet. Uansett hvor hardt man fortrenger vil det likevel bli liggende litt, og hvis man er bevisst på dette, så kan man bearbeide det lille først, og sakte men sikkert plukke det hele fra hverandre og pusle livet sitt på plass. Problemet er at det er så utrolig deilig å fortrenge, og så vrient å ta fatt på arbeidet med disse idiotiske ubehagelighetene. Akkurat nå virker det som en uoverkommelig oppgave.