Banaliteter som må ut

Det skulle jo være oss to, alltid, resten av livet, oss to og barn med rare navn i et hus som knirket, som fortrinnsvis befant seg i Telthusbakken, men andre hyggelige gater med hyggelige hus skulle også bli vurdert. Han holdt liv i meg mye lenger enn jeg tror han vet, han var det eneste som virket meningsfullt i livet mitt, for jeg er en håpløs romantiker som lever for klisjeer, og skal jeg først være forelsket skal det være i god gammeldags Hamsun-stil. Jeg er ikke særlig glad i livet mitt, jeg har på en måte aldri vært nært knyttet til det. Det har alltid vært en merkelig distanse mellom livet mitt og meg. Men det var aldri noen distanse mellom ham og meg, han sov under huden min, inne i øyenene mine og bak hjernen min, vadet rundt i blodet mitt og gikk tur i ryggmargen min.

«Jeg har ikke tid til å ha deg i livet mitt mer for jeg skal bli kunstner». Hallo?! Jeg er en idiot. Jeg velger selvkritikken som aldri slutter, et instrument jeg ikke behersker, jeg velger søvnløshet og ensomhet framfor min aller beste venn, som aldri blir borte og aldri er sur i mer enn en time, som vet om all dritten, alt slagget inne i meg, men som liker meg likevel. Jeg velger bort Sister Act, engelsk øl, turer og sprettball til fordel for et univers med bare meg i, hvor jeg aldri blir fornøyd, og dette føles utmerket og grusomt på samme tid, men aller mest det siste. Jeg velger å være trist framfor å være glad, fordi jeg paradoksalt nok tror at det er det det første som i lengden vil gjøre meg mest tilfreds.