Til dere som sitter ytterst på setet på overfylte trikker: Jeg hater dere. Dere er en kreftsvulst på samfunnet, og jeg håper dere får lide for det. Er det veldig vanskelig å fortså hvorfor det er fint å sette seg innerst på setet når man befinner seg på en overfylt trikk? Resten av passasjerene står klemt inntil hverandre og prøver så godt de kan å ikke ufrivillig beføle sidemannen, men du, du føler ikke for å sitte ved vinduet i dag, gjør du vel? Du har mest lyst til å sitte ytterst har du ikke? Så gå hjem til det hullet du kaller et hjem og sett deg der i stedet, eller enda bedre:
Skyt deg en kule for pannen, for skal jeg fortelle deg en hemmelighet? INGEN LIKER DEG! Jeg ber om at du og hele familien din, med barn og barnebarn, alle vennene dine, ja hele din bekjentskapskrets, selv folk du bare nikker til på gaten, blir rammet av pest og kreft og skrumplever og AIDS og demens og hjernehinnebetennelse og podagra, men at du er den som holder ut lengst. Jeg håper du blir lenket til sengen, badende i dine egne kroppsvæsker, og at du for hver dag som går skrumper mer og mer sammen, helt til du er redusert til en siklende rosin. Til slutt drukner du i en pøl av ensomhet, smerte og alkoholisme, og forhåpentligvis kommer ingen i begravelsen din.