Opp til første etasje er det atten trappetrinn. Den neste trappen består av tjueto. Etter det blir jeg så andpusten at jeg kommer ut av telling. De første atten trappetrinnene bruker jeg på å observere de andre, alle de jeg ikke kjenner. Fra andre etasje og oppover kjenner jeg på det som nok kalles ensomheten, selv om jeg ikke liker å kalle den det, det føles som en floskel. Og når jeg kommer helt på toppen, vel da hopper jeg ned og begynner på nytt.