Melankolien har en uskyld og renhet over seg som sorgen ikke forstår. Det er noe deilig vakkert og naivt over melankolien, en romantisering av det dystre som forsvinner i det tristheten beveger seg ut i dypere farvann. Melankoli er å være trist for tristhetens skyld. Å, selv om man kanskje ikke vil innrømme det, mane fram sorgen, fordi den er så jævla vakker. En gang i tiden trodde jeg at tristheten bare var en forstørring av melankolien, og jeg presset grensene, jeg forsto ikke hva jeg drev med, og jeg gikk fra å være mye melankolsk til å være mye trist. Og plutselig var naiviteten og uskylden borte, det triste etset et hull på innsiden min og klumpet seg sammen til en hard ball som jeg ikke har noen kontroll over, og som ikke vil bli borte. Mens melankolien kan være kreativ, vakker og fruktbar er sorgen bare ingenting. Skikkelig mye tomhet, og ingen kreativitet. Ingen ord, men en hel masse isolasjon.