fredag, november 18, 2005
Abba-fanatisme
Jeg skal jobbe resten av livet med å finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan dra tilbake i tiden å gå på Abba-konsert. Eller så vil jeg "ta en Dr. Lecter" og skjære av ansiktet til Bjørn Ulvaeus, for så å utgi meg for å være ham og dermed kunne gjenforene disse fire halvgudene. Eller sende avkuttede fingre i posten til Benny Andersson til de alle sammen kommer hjem til meg og spiller en konsert i stua mi. Jeg prøver å forklare min egen generasjon at Abbas genialitet ikke kan forbigås, men de vil simpelthen ikke høre.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
ABBA rules! Jeg tror vi må være av samme generasjon, jeg! (barn på 70-tallet). Er det ikke Agneta som ikke vil ha gjenforening?
Jeg tilhører nok heller ung på tidlig nittitall-generasjonen, jeg, og jeg tror kanskje mine jevnaldrende er om mulig enda mer ABBA-fientlige enn dine. Var ikke disko ganske stort i Norge på 70-tallet da? Og ja, det er vel Agneta som skal ha skylden, den kjerringa.
ABBA er kraftig undervurdert ja, og ble som seg hør og bør spilt i kveldens radioprogram om kjærlighetssorg.
Hvis man først skal danse (og det skal man gjerne ikke) så er Gimme Gimme eller Knowing Me Knowing You udødelige.
Spilles ABBA så skal det danses, ABBA er diskoens svar på veslefrikk med fela, musikkens svar på selveste livet! Uten ABBA finnes ingen glede, ingen dans, intet liv! Et liv uten ABBA er et meningsløst liv i mørke. Jeg overdriver litt for effektens skyld nå.
Legg inn en kommentar