søndag, november 06, 2005

Alle menneskene jeg frykter og ikke forstår

Jeg når ikke ut til noen, jeg er redd mennesker og avhengig av dem på samme tid, jeg liker ikke å høre på dem, men blir rolig av det. Jeg savner før, og hater nå, akkurat som jeg savnet før og hatet det som var nå før. Faen.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Ambivalens. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Men har ikke særlig mange trøstende ord.

Eivind Alexander Bergem sa...

Du må bare bite i det sure eplet og innse at enkelte mennesker, deg inkludert, aldri kommer til å ha et tilfredstillende forhold til omverden.

Du må rett og slett slutte fred med at majoriteten av mennesker er idioter, og at hva du enn måtte ha av forventninger til enkelte grupperinger, så vil de enda en gang skuffe deg.

Problemet ditt vil alltid være at du aldri får deg venner. Det blir enda mer problematisk når man tar med i beregningen at alle som er som deg ikke får venner de heller. Hvis man hadde funnet en måte for alle de fortapte menneskene å møte hverandre tror jeg man hadde vært på lang vei til fred i verden. Men hvordan gjøre dette uten å tiltrekke seg alle idiotene?

Danielle sa...

Det er ikke helt mangel på venner eller irritasjon over bermen jeg mener. Jeg har nok venner, og folk irriterer meg ikke så mye lenger, problemet er at jeg begynner å merke hvor lite av de jeg faktisk bryr meg om jeg forstår. Det føles egoistisk og rart.