Ego

Jeg synes til stadighet folk forteller at foreldrene deres alltid sa til dem at de aldri kunne bli til noe, og at dette er grunnen til at livene deres gått like ned i vannklosettet. Hadde bare voksenpersonene rundt dem støttet opp rundt deres tidligste valg, og fortalt dem at det de gjorde var bra, hadde alt også blitt bra.

Personlig har jeg det omvendt. Jeg skulle ønske jeg hadde en autoritet rundt meg selv som barn, som fortalte meg at jeg var helt, helt allminnelig. At jeg ikke hadde spesielle gaver eller talenter, at livet mitt kom til å bli ræl, og at ingen kom til å komme i begravelsen min. Jeg skulle ønske det fantes noen, hvis mening betydde noe for meg, som ikke fortalte meg at jeg i løpet av livet kunne gjøre akkurat hva jeg ville, kunne bli hva jeg ville, at alt lå grenseløst og åpent foran meg. Mitt åtte år gamle ego hadde hadde godt av en viss bakkekontakt

Jeg er en smiger-junkie, for det er det egoet mitt er oppfostret på. Og jeg gjør hva som helst, bare noen forteller meg at jeg er kreativ eller intelligent eller skriver bra. Jeg vrenger sjelen min, uansett hvor smertefullt det er, bare for at noen skal si at jeg har et poeng. Jeg gjør det akkurat nå. Fortell meg at jeg er genial og jeg er solgt, jeg vet jo at du har rett, trengte bare å få høre det fra enda en kilde.

Jeg tør aldri satse, frykten for å oppdage at mitt potensiale ikke er fullt så stort som jeg trodde, at jeg har blitt løyet for, at alt det jeg bygger min selvfølelse på er galt, den frykten er større enn meg. Større enn nesten alt tror jeg, jeg ville solgt bestemoren min til en suspekt fyr i Skippergata, bare for å slippe å oppleve det. Jeg ender opp på akkurat samme sted som de som ikke blir noe fordi de tror ikke har det i seg. Forskjellen er bare at jeg frykter, mens de tror de vet, og instiller seg deretter.

Jeg innrømmer at jeg godt kan like å få reaksjoner som ikke er positive, ikke som et opprør mot noe, men bare for å senke forventningene til meg selv en smule. Det forventes store ting av meg, selv om det hele tiden blir understreket at kjærligheten til meg er betingelsesløs, ingen er mindre glad i meg selv om jeg ikke bruker mitt fulle potensiale. Selvfølgelig. Den personen mine barndomsforbilder har konstruert for meg, den personen kan jeg aldri nå lenger enn til knærne. Og ingen jeg kjenner liker meg mindre av den grunn, bortsett fra meg selv.