Dancing in my pocket, worms eat my skin

Utenpå meg ligger det et lag, omtrent som det fettlaget som ligger rundt nyfødte kalver de gangene det vises kufødsler på Norge Rundt. Jeg liker å tro at det blir borte hvis jeg klarer å sette ord på det, men lingvistiske lover har gjort det umulig. Jeg innser mer og mer hvor utilstrekkelige ordene mine er, hvor banale og solbleke etterligner de blir av virkeligheten, og hvor ute av stand jeg er til å formidle meg selv til omverdenen. Fettlaget rundt meg isolerer meg fra alle de jeg bryr meg om, jeg ser dem helt tydelig og vi prater og livet er fint, men jeg kommer meg aldri helt fram til dem, det ligger alltid en ugjennomtrengelig hinne mellom meg og alle andre, og jeg ser ut til å være den eneste som merker det. En gang, etter inntak av en del underlige piller, skrev jeg med stor patos at jeg ville ha ord som kunne rive ned himmelen for så å bygge den opp igjen. Kravene mine har minsket siden da. Jeg vil ha ord som kan rive ned meg selv og bygge det hele opp igjen, og mer enn det trenger jeg ikke. Jeg vil ikke forandre verden eller utrette store ting, jeg skulle bare ønske jeg helt enkelt klarte å ha det bra.

Hvis jeg skal nærme meg beskrivelser av alt det vonde og ugjennomtrengelige vil det enten være banalt eller bare uforståelig. Som å se actionfilm på en bærbar tv uten lyd, fullstendig meningsløst og ganske stusselig. Jeg føler sterkt, intensivt og skiftende, blir revet i stykker av ensomhet men vil helst være alene, jeg er et levende paradoks, motsetningene i meg kriger hele tiden om enevelde, de biter og river og slåss, og kroppen min er altfor liten til å ha plass til alt dette. Inne i meg bor en sånn greie som er i Alien-filmene, de som sprenger ut av magen din, jeg liker å tro det ikke skremmer meg, men det er løgn.