Poden min

Kjæresten min har latt sin Ipod mini gå inn i felleseien, noe jeg setter svært stor pris på. Mangelen på musikk i øret det siste året, har gjort at jeg har oppfattet altfor mange tåpelige samtaler mellom tåpelige mennesker, og jeg synes det er storartet å igjen kunne isolere meg i egne tanker. En tur med Oslos brede kollektivtilbud, fører sjeldnere til at jeg vil sprenge meg selv og hele bussen i filler, og jeg får nå aldri med meg beskjeder fra Sporveien om at nevnte brede kollektivtilbud er tregt og jævlig og irriterende.

Designet er så vanvittig bra at jeg nesten blir litt fuktig nedentil. Det eneste problemet er egentlig det at jeg aldri hører ferdig låter lenger for det ligger så mye på den som jeg har lyst til å høre på. Og iTunes, iTunes er et irritasjonsmoment. Jeg har blitt helt avhengig av et program som kunne vært skrevet av min senile nabo Lillemor. Det er så idiotisk at fingrene mine etser opp i det jeg åpner det, hjernen skriker etter å få dø, og lungene slutter å fungere. Men så er det dette designet da.