Fragmenter av lykke

Det er vanskelig å være menneske. Det du tenker og føler er mest sannsynlig ikke noe annet enn oppgulp fra ting folk har tenkt mange ganger før deg, og det du sier blir bare enda et avkok av det igjen, og når man innser dette blir det ikke akkurat en styrke. Alt som er positivt har også en negativ del. Men selv om det er så ubeskrivelig, ubeskrivelig vanskelig, så finnes det også gode øyeblikk, fragmenter av lykke, noen fattige sekunder med konsentrert tilfredshet. Levd liv du får en kribling i magen av å se tilbake på. En lukt eller en farge som fortsatt kan treffe sansene dine som helt ny. De menneskene som slår deg i ansiktet sånn at du våkner opp uten at du på noen måte kunne forutse det, og som du håper kan fortsette å slå deg hardt i ansiktet så lenge du lever.

Onkel Skrue var den Disney-figuren jeg likte aller best som liten, og jeg leste det Don Rosa har laget om hvordan han ble rik igjen og igjen. Det er særlig stas når han finner gull i Klondyke. Han sto hver dag midt i elven med en sånn tallerken-ting og arbeidet. Han siler ut vann og sand, også håper han på at det er gull der. Og bare for å dra inn litt klisjeevisdom i barndomshelt-anekdoten, så har jeg fått høre at det visstnok er omtrent sånn som det man beveger seg gjennom hele livet. Mesteparten av tiden består av sand og dritt og slam, men innimellom, hvis du ser ordentlig godt etter og kanskje myser litt også, så hender det at du finner gullstøv.