Den tidligere nevnte jenta som snart har cyanid-befengt gaffel i øyet har skrevet sang. Hun synger den for deg selv om du ikke har bedt om det. Og dessuten har hun bestemt at vi skal ha en slags maskot på kjøleskapet, en hårete grå kjøleskapsmagnet-sel hun har gitt navn. Den prater hun babyspråk til og oppfordrer alle andre til også å prate babyspråk til den. Straks fortoner likvideringsplanene mine seg langt mer seriøse. Jeg hater folk som skriver sanger om alt mulig rart. På leirskole var det ”Høvringssangen” (”Høvring-venn, kom igjen, fram med det gode humøret!”), i speideren var det lass på lass med sanger, og alt skulle være så jævla pedagogisk og positivt. På barneskolen sang vi alltid sanger, ”Til Ungdommen” og ”Du ska få en dag i mårra” og ”Tenke Sjæl” og alt det andre konstruktive. Jeg gir dette deler av skylden for at jeg så altfor tidlig ble ironisk, og at ingen derfor forsto humoren min før 7ende klasse. Natur og Ungdom er verst på sanger, også klemmer de hverandre hele tiden og har platonisk kroppskontakt. Faen. Nei til konstruktivitet på rim!