Jon Fosse

For en del år siden, da jeg var yngre og dummere enn det jeg er nå, satte Riksteatret opp "Ettermiddag" av Jon Fosse. Jeg var blitt invitert til førpremiere av regissøren i egen høye person, og satt livredd og svært ydmyk klemt mellom pressefotografer og kritikere, uvitende om hva det var jeg snart skulle få oppleve.

Jeg husker jeg syntes det var et mystisk stykke, ulikt noe jeg hadde sett før. Jeg innså at jeg ikke forsto halvparten av det, at det var noe underliggende i dialogene jeg ikke helt klarte å få tak på. Og jeg likte det, i ettertid kan jeg si at det nok var dette stykket som startet min interesse for den mer absurde teaterkunsten, det som ikke kunne forstås sånn helt med en gang.

Over årene har jeg gått fra Fosse til Beckett, og nå i det siste, tilbake til Fosse igjen. Jeg husker jeg ikke kunne forstå hvordan de eneste kulissene som ble brukt i stykket, var en kremgul sofa, en utklippsbok og noen vegger. Men samtidig som jeg ikke forsto, skjønte mitt lille barnehode på et eller annet vis at dette var stor teaterkunst, det var genialt, og jeg husker jeg snudde meg rundt i salen for å se om resten av publikum var "verdige", om de fortjente å oppleve noe slikt. Jeg konkluderte med at nei, det var de ikke, og det var ikke jeg heller, fordi dette overgikk min forstand.