Her om dagen da jeg satt på bussen ble jeg innlemmet i en særdeles uinteressant samtale. Det var to bergensdamer i 20-årene som var ansvarlige, samtalen forløp omtrent sånn her:
Bergensdame 1: "Jeg spiste så utrolig mye i går, først spiste jeg syv knekkebrød og så senere på dagen spiste jeg en stor salat"
Bergensdame 2: "Jeg spiste enda mer her om dagen! Først spiste jeg knekkebrød med (noe jeg ikke oppfattet hva var) og agurk før jeg skulle på forelesning. Men forelesningen ble avlyst, så jeg satt og jobbet på datasalen en stund, også spiste vi middag i kantina etterpå hele gjengen"
Så gikk de i gang med å diskutere prisene i kantina på Helga Eng, noe de holdt på med til jeg skulle av bussen. Jeg ble irritert, hvor kjedelig kan man egentlig tillate seg å bli? Det var særlig alle detaljene som gjorde meg sint. Nå er jo ikke akkurat slik at alt jeg sier er en actionfylt reise i tid og rom heller, men det da får være grenser.
Og ja, jeg vet bergensere sier "å ete" i stedet for "å spise", men jeg skriver dialekter omtrent like dårlig som jeg snakker dem, så jeg prøver ikke engang (Dere som har hørt meg snakke bergensk vet hvor talentløs jeg er, min bergenskdialekt er en sinnsyk blanding av nordlending og svensk).
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Hehe, dette høres ut som enhver dagligdags samtale jeg kunne hatt med en gammel venninne. Vi løser gjerne verdensproblemer også, men vanligvis er det jo gjerne sånne små sludre-sammenligninger vi snakker om på bussen. Jeg er mer glad i å tilfeldig overhøre slike historier, enn å overhøre personlige detaljer.
Men det er nå meg :o)
Hadde de i det minste faktisk spist så jævla mye som de skrøt av, men de hadde jo spist noen knekkebrød og en salat på en hel dag, det er jo ingenting. Samtalepolitiet setter foten ned, rett og slett.
Legg inn en kommentar