Prøve å snakke om døden uten å virke emo

Estimert levealder for min generasjon er visstnok satt til 120 år. Jeg vet ikke om det gjør meg entusiastisk eller bekymret. Hundreogtyve år, jeg vil påstå at det er temmelig lenge. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke var interessert i å bli så veldig gammel. Men så må man jo nesten regne med at det er bare dette livet man får. Man skal aldri si aldri, men det eneste riktige må være å ta utgangspunkt i at dette er den tiden man får, også får et eventuellt afterlife komme som en slags hyggelig bonus. Og hvis man da, som man altså blir nødt til, bevismatrialet som foreligger tatt i betraktning, tar utganspunkt i at når man dør så er det slutt, insekter legger egg i kroppsåpningene dine i løpet av 24 timer og det er det, da virker det unektelig litt tåpelig å ikke ville karre til seg så mye tid som mulig.

Med min forhistorie som psykatripastient (igjen, en annen historie) ville kanskje noen reagere på denne plutselig livslysten, og si at dette konstrasterer litt i overkant til tidligere uttalelser fra mitt langvarige og lite omtalte sykehusopphold, men nei, det henger perfekt i hop. Det henger fint sammen med dødsønske og en generell tilstand av emo: Jeg klarte/klarer bare ikke å forholde meg til det faktum at uansett hva jeg gjør, om jeg går på fylla 7 dager i uka resten av livet, eller vier all min tid til å kurerer kreft, eller blir massemorder, eller vinner Nobelprisen, så har det ikke noe å si når alt kommer til alt, så skal jeg likevel dø til slutt.

Det er jo helt idiotisk! Livets skole er direkte upedagogisk.
Jeg har i grunnen et ganske greit forhold til dette med å dø, men at det er det som skal være livets ytterste konsekvens, det virker så utrolig meningsløst.
Og da virket det bedre å bli ferdig med det samme, så man ikke rakk å bli så altfor glad i livet.