Beyond the horizon of the place we lived when we where young

Vår nydelige, enorme trebalkong i Åsaveien 14 var virkelig et magisk sted. Vi hadde sukkererter i den midterste blomsterkassen, poteter og tomater og blomster med underlige navn og glorete farger. Pappa tok bilder av solnedgangene i Åsaveien 14, for det var Gud som viste seg for oss sa han. Rett før det skumret var Oslo enormt, gigantisk, det største og vakreste i hele verden, og vi hadde den beste utsikten. Solen gikk akkurat ned i horisonten, KPMG-bygget hadde ingen bygget enda, og jeg hadde enda ikke lært ordet "klisjé". Den rosa blokken som i virkeligheten sto nede ved Majorstuhuset var tusen mil unna (Jeg har forøvrig aldri sett den noe annet sted enn fra vår balkong, så for alt jeg vet kan det faktiske ligge tusen mil mellom Åsaveien 14 og den rosa blokken som burde ligge ved Majortsuhuset). Alt var så enormt, og enda hadde ingen fortalt meg om verdensrommets uenderlighet,som for alvor utfordret mine metafysiske begreper. Jeg liker tanken på at jeg aldri kommer til å helt forstå akkurat det der.