På kontinentet

Nå som jeg har returnert fra det store utland er det kanskje på sin plass med et blogginnlegg som oppsummerer herligheten. Altså: Vi var 7 stykker som dro med toget fra Oslo til Berlin, jeg var allerede fullt klart over at det var altfor mange, men jeg hadde ignorert all skepsis så godt som mulig i flere måneder, og gledet meg i grunn.

Berlin var like strålende stort som jeg husket, hostellet var heslig, jeg stakk av fra de andre for å høre på Bruckner mens de drakk overprisede og vonde drinker. M. brukte mye tid og krefter på å informere meg om hvor straight jeg har blitt, noe han sikkert har rett i, jeg sa at det heller hadde noe med selskapet å gjøre enn alkoholenhetene, også lo vi godt begge to, han trodde for godt om seg selv til å skjønne at fornærmelsen var ektefølt, det samme gjaldt meg, jeg trodde for godt om meg selv til å skjønne hvor mye jeg mislikte vennene mine.

Vi var mange steder og gjorde mange ting, gjørmete festival med Bjørk og The Roots, Sopot, Krakow, Warzawa, Budapest, Bratislava, hele tiden nye tog, men sjeldent nye mennesker, og alltid denne plastikkboblen rundt alle konsertene, arkitekturen, kirkene, orglene. Det tok en stund å skjønne at tryggheten jeg følte var falsk, at disse menneskene fint kunne dratt fra meg uten å vie det videre tanke, men voktet hverandre med skarpe klør. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, og det gjorde vondt å se det, jeg mente ikke å oppføre meg noe særlig annerledes, men jeg ble mer og mer en slags reiseleder, med mange selvironiske vitser og et stort pengeforbruk, og mindre og mindre som en faktisk person. Jeg kan ikke fordra det når jeg gjør meg selv til en slags vittig pappfigur.

Jeg føler meg stort sett ganske trygg og er bare redd hvis det virkelig er på sin plass, så det gjør meg i grunn ikke noe å gå hjem alene, men jeg kunne ikke skjønne forskjellen på meg og de gangene noen andre var borte i mer enn 5 minutter, og man sporenstreks var sikker på at noen hadde stukket av med nyrene deres, og latt dem igjen for å dø i en bakgate.

"Det må være fordi jeg er den eneste som klarer å oppføre meg selvstendig, som gir inntrykk av å klare seg selv" tenkte jeg, og litt senere, i foajeen på Hotel Europa (i det Praha sluttet å være en hyggelig by og utelukkende besto av vonde minner og forvrengt nostalgi, noe som i grunnen er en helt annen historie): "Hvis jeg virker så jævla selvstendig, så betyr vel det at det er akkurat hva jeg er".

Dermed forlot jeg de andre, og de to siste ukene var jeg alene. Når man reiser ut med alle vennene sine føles det aldri som om man har forlatt Norge, men nå traff Europa meg som en fantastisk knyttneve i magen, og boblen som hadde omgitt meg knuste allerede før jeg fikk forlatt togstasjonen i Praha. Og plutselig traff jeg mennesker overalt, jeg hadde kronisk flaks i to uker, alt falt på plass og det hele kom mye nærmere Keruoac i stemning enn jeg trodde var mulig i det virkelige liv. Etter at jeg ble alene hadde jeg ingen flere boutgifter, jeg bodde hos fremmede som oppførte seg som vi hadde kjent hverandre i årevis, og jeg spiste ikke et måltid alene, selv om jeg satte meg ned på restauranten uten å kjenne noen. Da jeg sto i kø på togstasjonen i København for å lage reservasjoner kom noen bort til meg og ga meg sitt kønummer og kuttet dermed bort minst en time i ventetid for meg. Det er nesten så man får lyst til å gjenvinne troen på menneskeheten. En ting er forøvrig blitt sikkert: Det er fullstendig uaktuellt å bli boende i Oslo lenger enn høyst nødvendig.