Smuler

Når man har fått tilbake alle tingene man har lånt som påskudd for å ta kontakt, når alle internvitsene har ebbet ut og avhengigheten, savnet etter denne personen som du ikke helt vet om du liker eller misliker, men som du ikke klarer deg uten, når savnet, ja alt sammen, forlengst har tørket inn og blitt borte, hvorfor er man ikke helt ferdig med det likevel? Det er alltid en liten rest, noen smuler av gamledager som henger igjen i klærne dine, hvordan han luktet eller på hvilke måter dere lignet på hverandre. Spørsmålet er om det bare er snakk om en velutviklet nostalgisk sans, eller om det alltid vil være ting som brenner seg fast på deg. Hvis det siste er tilfelle har jeg tydeligvis et smertefullt liv i vente.