onsdag, mai 09, 2007

Jeg prøver å forklare
hjertet mitt de rasjonelle
og åpenbare
tingene
som at tiden
leger (nesten)
alle sår
og at
det de kaller kjærlighet
bare er
en kjemisk reaksjon
i hjernen, men
dette dumme hjertet
egentlig bare en klump
av blod og vev
ser ikke ut
til å
ville
høre.

Jeg har begått få dikt i løpet av livet (heldigvis), og de få som finnes liker jeg svært dårlig å finne igjen senere. Dikt er en vanskelig form som få behersker, og som lett blir temmelig banal. Men jeg fant dette i en gammel silkebok, og jeg kan ikke noe for at jeg fortsatt liker det ganske godt.

7 kommentarer:

fr.martinsen sa...

jeg syns det var fint

Danielle sa...

takk! dikt (mine) gjør meg klam i håndflatene og flau, så det var hyggelig å høre

Danielle sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Danielle sa...

PS: jeg likte forresten rare ting i sport-bloggen din utrolig godt. Skriv mer!

fr.martinsen sa...

jeg kjenner igjen følelsen.

fr.martinsen sa...

følelsen jeg kjenner igjen var jo med klamme håndflater.

rare ting i sport ja, takk. det er alltid interessant å bli kjent med noe (sport) som man ikke hadde peiling på, å se noe helt utenfra. det er så mange ting de som er inne i det tar som en selvfølge.

Danielle sa...

Jeg føler jeg holder på å bli en sånn rar ting selv, ikke i sport da, men i musikknerding. Når man tar seg selv i å le hysterisk av en parallell kvint i en koralsats man har arrangert, så er det noe alvorlig galt. Det er veldig lett å ta de underligste ting som en selvfølge.